Historieløst fra regjeringen

Krigsseilerne om bord på norske skip var landets viktigste bidrag på alliert side i kampen mot nazismen og fascismen. Handelsflåten skaffet flybensin til britene under slaget om Storbritannia og bidro gjennom hele krigen til opprettholdelsen av forsyningslinjene over havet mellom de allierte.

Norske skip ble rekvirert av staten, og sjøfolkene om bord ble pålagt arbeidsplikt. Lønningene ble til og med senket etter britisk press, men mot tilsagn om at differansen mellom norske og britiske lønninger skulle plasseres i et fond og utbetales etter krigen. Det skjedde først i 1972, og da var mange krigsseilere døde.

Dette sies ikke for å rippe opp i gamle og vonde minner, men fordi høringsnotatet til endringer i den såkalte sivilbeskyttelsesloven ikke er i nærheten av å tilkjennegi at regjeringen faktisk har brukt erfaringene fra andre verdenskrig som refleksjonsgrunnlag.

Høringsnotatet inneholder en oppramsing av hvilke sivile funksjoner som er viktig i tilfelle av krig. Her nevnes blant annet industriarbeidere, IT-spesialister, leger og sykepleiere, men ikke sjøfolk.

Hvem tenker egentlig regjeringen at skal bemanne de sivile skipene som vil måtte transportere krigsviktige varer langs kysten og til og fra landet? Utenlandske sjøfolk som ilegges arbeidsplikt? Har regjeringen glemt at vi har klart å bevare en grunnstamme av norske sjøfolk som vil utgjøre et nøkkelpersonell i tilfelle av en ny krig?

Høringsnotatet omtaler behovet for å sikre en statlig kontroll over norske skip i tilfelle av krig. Det var dette som skjedde den 22. april 1940 da Nygaardsvold-regjeringen etablerte Nortraship etter det tyske angrepet den 9. april. Samtidig gikk det ut melding til alle norske kapteiner om å føre skipet til alliert havn. De aller fleste gjorde nettopp dette selv om Vidkun Quisling hadde gjort statskupp parallelt med det tyske angrepet og meldt over radio at tyskerne kom som venner. De norske kapteinene viste det som etter krigen ble omtalt som «godt nasjonalt sinnelag».

Som følge av at verken nåværende regjering eller tidligere regjeringer har vært villige til å etablere en konkurransedyktig nettolønnsordning, har vi i dag få norske kapteiner tilbake i den del av handelsflåten som er registrert i NIS, det vil si norsk internasjonalt register. Mange av disse skipene kan komme til å spille en avgjørende rolle i en krigssituasjon, men i en kritisk situasjon som den vi opplevde i april 1940, må vi reflektere rundt hvilke valg den øverste ansvarlige om bord vil ta, f.eks. om man befinner seg langt fra Norge.

Ingen betviler nødvendigheten av så vel å kunne gjøre tiltak omkring arbeidsplikt som å gjøre inngripen i forhandlings- og streikeretten i tilfelle av en ny krig, slik som omtalt i høringsnotatet, men konsekvensene av slike tiltak ble svært alvorlige for norske sjøfolk mellom 1940 og 1945. Dette har vi mye kunnskap om, og denne kunnskapen burde også kommet til uttrykk i høringsnotatet.

Det tok lang tid etter 1945 før norske sjøfolk fikk den heder de fortjente for sin krigsinnsats. Om betydningen av denne innsatsen nå er i ferd med å gå i glemmeboken, nå som vi på ny opplever krigsfare, er det ikke bare historieløst, men svært synd!