En medisin mot apati i klimakampen

I seg selv er ikke denne nyheten stor nok til å vekke oppsikt. Samlet sett er klimagassutslippene fra kollektivtrafikken vår – busser, ferger og hurtigbåter – så store at de kan sammenliknes med utslippene fra gasskraftverket på Melkøya. Dette visste vi fra før av, og egentlig visste vi også at hurtigbåtene er den aller største synderen, med større utslipp enn det flyene står for.

Viktigere er det at også de statlige myndighetene er bevisste på disse tallene, og har klare mål for hvordan utslippene skal kuttes innenfor denne sektoren. Fra 2025 vil det ikke være mulig å levere anbud uten en forutsetning om bruk av lavutslippsmateriell. I utgangspunktet er planen solid, men så er det bare det at vi fra før av har sett at høye ambisjoner og gode planer i seg selv ikke er noen garanti for gode resultater. Vi har tvert imot litt for mange eksempler på at utviklingen går for sakte, og at dispensasjoner fra viktige miljøkrav oppstår for ofte.

Det er med dette som bakteppe at nyheten om at Norled er i rute med sin omstilling til utslippsfri persontrafikk til havs, kommer så kjærkomment. Norled er blant de aller største aktørene innen kollektivtrafikken i Norge. De har vist at teknologien finnes, at den er testet ut og at den tåler møtet med virkeligheten. Den elektriske bilferga MF «Nesvik» og den elektriske hurtigbåten MS «Medstraum» går allerede i trafikk, og er klare til å få selskap av mange hundre flere søsterskip langs kysten vår.

Det er en nyhet som fungerer som en vaksine mot en apati vi ellers hadde risikert å oppleve, og som kunne blitt en uønsket brems for klimainnsatsen.

De voldsomme dimensjonene

Norge har forpliktet seg til å kutte 55 prosent av klimagassutslippene sammenliknet med 1990. Foreløpig har vi klart å kutte 4,7 prosent. Det siste året var reduksjonen på 0,5 prosent, noe som knapt kan sies å imponere eller inspirere til videre innsats.

Totalt sett var utslippene i Norge i 2022 på 48,9 millioner tonn CO₂. Tallene er så store, dimensjonene så voldsomme og tiltakene som settes inn er så kontroversielle og så inngripende i hverdagen vår, at vi er i ferd med å se en ny polarisering i debatten om utslippskutt. Fra før av har vi polariseringen mellom klimafornektere på den ene siden – og de av oss som tror på det vitenskapen forteller på den andre. Nå risikerer vi i tillegg polariseringen mellom de av oss som fortsatt tror det skal være mulig for Norge å oppnå de internasjonale forpliktelsene på den ene siden, og de som er i ferd med å resignere, og som opplever en stigende følelse av at det ikke nytter – uansett hvor mye vi anstrenger oss.

Setningen «Det nytter ikke» er som gift for mobilisering av endringsvilje. Derfor er det så kjærkomment og viktig å motta ei sekundering som gir et berettiget håp om at det skal være mulig å gjøre kollektivtrafikken tilnærmet utslippsfri innen 2030. En utslippsfri kollektivtrafikk vil redusere utslippene med minst 680.000 tonn, sammenliknet med 2018. Dette er ikke mer enn 1,5 prosent av de totale utslippene i Norge, men dette tiltaket alene vil altså være like mye som 30 prosent av de utslippskuttene det har tatt oss 32 år å få til. Derfor vil dette kunne bety mye for hva som videre er mulig å få til av endringer, i all annen trafikk – ikke minst til havs. Dette kvantespranget vil i tillegg bidra som viktig inspirasjon til innsats for utslippskutt i andre sektorer – ikke minst industrien.

Hårete mål gir resultater

Ishavskraft har engasjert seg i transportsektoren i mer enn 15 år, og har jobbet aktivt for å elektrifisere denne næringen. I 2009 lanserte vi ideen om å bygge korridorer med hurtigladere for elbiler gjennom hele landet. Det hårete målet vi sammen med partnerne våre lanserte i 2010, var å gjøre Oslo til verdens elbilhovedstad – og Norge til verdens fremste elbilnasjon per capita. Sju år senere, i april 2017, publiserte World Economic Forum en video som fortalte at denne posisjonen var realisert. I 2023 er 80 prosent av nybilsalget helelektriske biler.

Hvordan skjedde det?

Det er fristende å bedrive selvskryt, men sannheten er at det ikke er noen enkeltaktør som alene fortjener noen laurbærkrans. De fantastiske endringene som til nå er oppnådd, har kommet som et resultat av at hårete mål har vært satt og at alle parter har trukket i samme retning: Stortinget fikk på plass incitamenter som virket fra dag én og som dermed påvirket etterspørselen, og leverandører og endringsvillige forbrukere har fulgt opp – slik Norled er et eksempel på.

De tre viktige utfordringene

Apatien kan utsettes, og i stedet kan vi konsentrere oss om å sette kraft bak tre åpenbare utfordringer som må løses for at «lovende utsikter» innenfor kollektivtrafikken skal kunne bli «glimrende resultater».

Det første handler om vilje til investeringsbidrag og deling av risiko. For rederier og andre båteiere krever det et voldsomt løft å bygge om eller bygge nytt for å endre fra fossil til fornybart drivstoff. Risikoen er høy. Staten har vist vilje til å bidra, men sannsynligheten er stor for at behovet er større enn det som til nå har vært forespeilet. Ikke minst gjelder dette for alle de fartøyene som ikke kan hente deler av finansieringen sin gjennom inntekter i et anbudsgrunnlag, men som likevel kan bidra til store kutt i utslippene våre. Kystfiskeflåten er et godt eksempel på dette.

Det andre handler om tilgjengelig kraft. Vi må erkjenne at det er helt nødvendig å øke kraftproduksjonen, samt bygge mer og forsterke strømnettet slik at fornybar energi kan erstatte fossilt brensel. Det hjelper ikke at flere aktører legger til rette for utslippsfri virksomhet, hvis knapphet på kraft og manglende distribusjonsevne skal fremstå som et hinder for grønt skifte. Strømleverandører som Ishavskraft må dessuten bidra til løsninger for smart strømforbruk, større fleksibilitet og bedre utnyttelse av ressursene, slik at overgangen til utslippsfritt drivstoff blir lønnsomt for både forbrukeren, samfunnet og andre aktører i verdikjedene.

Den tredje utfordringen er det som er så viktig for oss alle sammen: At vi får gode «sekunderinger» om fremgang – i så mange sektorer som mulig. Hvis Norge skal klare forpliktelsene om utslippskutt, så krever det en innsats fra oss alle. Da er det ikke mulig å undervurdere hvor stor effekt det har at vi alle får se eksempler på at innsatsen nytter.