Kvinnedagen:
- Sterke kvinner baner vei for likestilling på sjøen
Vi lever i ett av verdens rikeste og mest likestilte land. Men fortsatt deltar ikke kvinner i deler av arbeidslivet på linje med menn. Kun 1 av 10 som jobber på sjøen er kvinner. Det er en vesentlig utfordring for næringen.
Norge er et land med ressurser og muligheter som andre land bare drømmer om. Et land som er tydelige på sine verdier og er kjent for likestilling. Men dessverre, likestillingen har kommet altfor kort innenfor flere bransjer, blant annet i maritim næring.
Dette er inngangen til årets kvinnedag 8. mars, den internasjonale dagen for likhet, solidaritet og fellesskap. Mange lever med en oppfatning at Norges rikdom kom fra Eksofisk. At naturressurser alene har gjort Norge rikt. Det er et viktig faktum at modige politikere med familiepolitikk og likestilling som politiske verdier, brukte Norges første oljekroner til å investere i velferdsgoder som foreldrepermisjoner, barnehagetilbud og som parallelt vedtok lover som ga kvinner rett til selvbestemt abort.
Alt dette bidro til at kvinner kunne delta i arbeidslivet på linje med menn. Dette skapte Norges definitive rikdom. Ikke olja og naturressursene, men at hele befolkningen får tilgang til arbeidslivet, blir skattebetalere og kan bruke sine ressurser, kunnskap og kompetanse til det beste for hele samfunnet.
Barrierer må brytes
Maritim bransje er langt fra likestilt. Vi har dessverre har fortsatt en lang vei å gå før Kari og Ola er like naturlige som skippere, maskinister og navigatører. Barrierer må brytes både når det kommer til holdninger, kultur og verdier. Suksess er avhengig av å utnytte alle tilgjengelige talenter, hele befolkningen inkludert.
Under årets kvinnekonferanse arrangert av NHO Sjøfart, møttes representanter fra rederier, politikere og organisasjoner til dialog om likestilling til sjøs. Deltager på konferansen var også rundt 50 kvinnelige sjøansatte fra de store kystrederiene. Etter konferansen sitter jeg igjen med blandende følelser.
I en undersøkelse om maritim sikkerhet svarer 27 prosent av respondentene, alle sjøansatte, at de har blitt utsatt for mobbing eller trakassering de siste tolv månedene. Dette er uakseptable og urovekkende tall som langt fra vil bidra til mer likestilt maritim næring. Snarere tvert om, tallene er fullstendig ødeleggende.
Først av alt er resultatene urovekkende på vegne av de som opplever en utrygg arbeidshverdag. Et annet aspekt ved dette er sikkerheten om bord. Kan man ikke stole på egne kollegaer, kan farlige situasjoner eller misforståelse oppstå, og igjen føre til økt risiko for ulykker.
Krever et lag å skape endring
Først og fremst skal jentene som står på barrieren for å gjøre maritim bransje mer attraktiv og tryggere ha ros. Dere har valgt en karriere i en næring som står for innovasjon, bærekraft og utvikling.
For Redningsselskapets livsviktige oppdrag er det helt avgjørende å kunne sette de beste folka på jobben. Vi gleder oss over den økte tilstedeværelsen av kvinner på sjøen med en økning på 100 prosent fra i fjor, likevel er kun 8% av våre sjøansatte kvinner. Vårt vedtatte mål er 20%. Fortsatt står vi ovenfor utfordringen med å skaffe tilstrekkelig med kvalifiserte kandidater.
RS greier ikke å nå sine mål i et vakuum. Vi er avhengige av et tett samarbeid med utdanningsinstitusjoner, politiske initiativer og bransjen som helhet. NHO Sjøfart har fått støtte fra Stiftelsen Norsk Maritim Kompetanse til å gjennomføre et bransjeprosjekt der målet er gjøre rederiene bedre i stand til å svare på utfordringene med høye tall knyttet til mobbing og trakassering.
Sjømannsforbundet og Sjøfartsdirektoratet har gjort arbeidet med å avdekke utfordringene. I tillegg har Regjeringen lansert en maritim likestillingsstrategi med konkrete tiltak knyttet til rekruttering, arbeidsmiljø og arbeidsplasstilpasninger.
Dette viser viktigheten av det norske trepartssamarbeidet hvor arbeidstaker-organisasjoner, arbeidsgiverorganisasjoner og myndigheter jobber sammen. Det krever et lag for å skape endring.
Sterke kvinner baner vei
Sterke kvinner baner i dag vei for kommende generasjoner, og som næring må vi sørge for at veien de legger ut på er jevn og fri for hindringer. Likestilling er ikke bare et spørsmål om rettferdighet, det er nøkkelen til suksess.
Som en samlet næring må vi jobbe for at både kvinner og menn skal se på maritim næring som et attraktivt karrierevalg. Dette krever endring, og den tiden er nå.
Flere debattartikler:
-
Skal samfunnet fortsatt tillate at fiskerne risikerer livet på jobb?
Siden år 2000 har det dødd en fisker på jobb annenhver måned. For å redde livene til fremtidas fiskere må vi omsette kunnskap til handling. Hvordan?
-
Russisk rulett langs kysten
Nærings- og fiskeridepartementets bestilling til Kystverket om å utrede ytterligere lettelser i losplikt og farledsbeviskrav er intet mindre enn en hån mot norsk sjøsikkerhet og suverenitet, skriver Johannes Sivertsen i Norsk Losforbund i denne kronikken.
-
Over 80 milliarder grunner til å satse på maritim innovasjon
Den norske maritime flåten regnes i dag som den 5. mest verdifulle i verden. Hvis norsk sjøfart og verftsindustri skal fortsette å være verdensledende og gi grunnlag for å bo og drive næringsvirksomhet over hele landet, må vi se mulighetene som ligger i offentlige anskaffelser og bruke det til å skape et stort og forutsigbart hjemmemarked for bedriftene, skriver forfatterne i denne kronikken.
-
– La Statens vegvesen ta over de lengste hurtigbåtsambandene
Norske fylkeskommuner mangler penger, og kanskje også kompetansen, til å lede omstillingen til nullutslipp på de lengste og mest krevende hurtigbåtsambandene.
-
– Ingen kan leve av en lønn på 9000 kroner
Gjennom en lang og stolt historie har vi i Norge utviklet en ledende skipsfart med sjøfolk i verdensklasse. En av årsakene til at vi har lyktes så godt er grunnlagt på en solid erfaring for opplæring og utvikling av offiserer og maritimt personell. Det har vært en praksis å investere tid, ressurser og kunnskap i utviklingen av nye generasjoner av stolte sjøfolk.
-
Den siste viking blir den første
Skipsfart er en bransje som sliter med å få ned antallet uønskede hendelser. Dette på tross av investeringer i teknologi, flere regler, forskrifter, prosedyrer og sjekklister. Det blir sendt om bord detaljbeskrivelse av hvordan arbeidsoppgaver skal utføres og krisesituasjoner håndteres, mye reflekterer en forenklet situasjonsforståelse.