Sjøfolk er løsningen,
ikke problemet

Sjøsikkerhetsdebatten er hyppig preget av forestillingen om at menneskelige feil er hovedsynderen bak maritime ulykker. Enten det tilskrives 75 eller 80 prosent av hendelsene, mislykkes dette forenklede synet i å gripe kompleksiteten i maritime operasjoner. Denne oppfatningen er ikke bare langt fra akademisk konsensus, den er også problematisk. I dette innlegget argumenterer jeg for at vi må skifte vårt perspektiv – fra å se sjøfolk som problemet som må reguleres til å anerkjenne dem som verdifulle ressurser.

Forelsket i regler og prosedyrer

Når vi er overbevist om at det er handlingene til sjøfolk som står mellom oss og nullvisjonen, er det ganske naturlig å rette sikkerhetstiltakene mot sjøfolk. Tanken er ofte at om bare sjøfolkene ville følge alle reglene, ville ingen flere ulykker skje. Og om det skjer en ulykke, skyldes det enten manglende evne til å følge en foreskrevet regel, eller at det manglet en spesifikk regel. Sikkerhetsarbeidet består da i all hovedsak i å skrive nye regler ment å veilede sjøfolk i alt de gjør, sikkerhetskampanjer som skal øke bevissthet rundt viktigheten av å følge reglene, og noen gang oppsigelse av sjøfolk som anses å ikke være gode nok. 

Men dette overflatiske blikket misforstår kompleksiteten av sikkerhetsstyring om bord. Å gjøre alle prosedyrer til et krav gjør ofte mer skade enn godt. Det kan faktisk stoppe folk fra å gjøre jobben skikkelig. Kompliserte jobber krever mer enn bøker med regler.

Minner om tvangstanker

Problemet er ikke unikt for maritim sektor. Psykolog Sondre Risholm Liverød har i en podkast snakket om at helsevesenet lider under tvangstanker eller OCD. Han har begrunnet det slik: «Hver gang det skjer en liten glipp, lager systemet nye prosedyrer som alle skal følge for å unngå at det skal skje noe galt igjen. Mengden prosedyrer og krav øker for hver dag, og systemet vil at alt skal bli så effektivt som mulig, og de tror at det målet oppnås ved å detaljstyre arbeidstakerne. […] Systemet er livredd for feil, og enhver hendelse som ikke er etter boken må elimineres med kontroll og enda flere prosedyrer og pålegg. Dette likner beskrivelsen av tvangshandlinger.» 

Jeg mener at maritimt sikkerhetsarbeid har lignende trekk, med et hinderløp av regler som bremser fremfor å hjelpe. Med sikkerhetsstyringssystem som i dag strekker seg ut over en halv million ord, er det verken realistisk eller effektivt for sjøfolk å mestre dem. Men viktigere er det at denne tilnærmingen ignorerer sjøfolkenes eksperterfaring og deres evne til å handle intuitivt og med innsikt i komplekse og uforutsigbare situasjoner. Dette var avgjørende for positivt utfall i for eksempel «Stena Scandica» ulykken.

Forskning har vist at når prosedyrer blir for detaljerte, belastende eller rett og slett for mange, reduseres sikkerhetsprestasjonen. Et sikkerhetsstyringssystem kjennetegnet av en overflod av regler vil ikke gjøre skip sikrere, da den motarbeider de adaptive og kreative aspektene ved menneskelig atferd som er nødvendig for å håndtere uforutsigbare utfordringer. Enkelte i industrien har anerkjent denne feilen og søker en mer nyansert tilnærming.

Havet byr stadig på overraskelser

Faktum er at arbeidet til sjøs er dypt komplekst. Prosedyrer, selv de best planlagte, har sine mangler. De kan aldri fange den fulle bredden av hva det betyr å være sjømann og møte de daglige overraskelsene og utfordringene som havet byr på. Operativt arbeid om bord bør ikke alltid være i perfekt samsvar med forhåndsdefinerte prosedyrer. Ofte er det nødvendig med sunn fornuft, menneskelig dømmekraft og improvisasjon for å navigere uforutsette hendelser. 

Sjøfolk er ikke bare dyktige fordi de følger regler – de er dyktige fordi de har evnen til å håndtere situasjoner som går langt utover det noen regelbok kan forutse. De tenker raskt og effektivt, fikser forekommende hendelser på farten, og benytter sin egen dømmekraft over de mange uunngåelige manglene i teknologi og arbeidsflyt som alle industrier sliter med, sjøfarten inkludert. Denne tilpasningsevnen til å gå utover det svart-hvite landskapet i regelverket, er det som utgjør dyktige sjøfolk.

Regler er som støttehjul

Akkurat som regler er viktige for å veilede nybegynnere, slik støttehjul gir balanse til en lærende syklist, er det også essensielt at denne veiledningen ikke fører til avhengighet. Å våge å balansere uten støttehjul er kjennetegnet på erfaringsmessig modning. Når sikkerhetsansvarlige støtter sjøfolks evne til å ta velinformerte avgjørelser, når de erkjenner at tilpasning og improvisasjon er tegn på ekspertise og ikke mangel på disiplin, det er da vi begynner å se ekte fremskritt.

En viktig oppgave fremover for industrien er å innse at mens veiledning og regler er viktige, stivner et system som ikke tillater rom for skjønn og tilpasning. Når sjøfolk står overfor dilemmaer hvor det å følge én prosedyre strider mot en annen viktig operativ prioritet, blir sjansene for å ta kloke, sikkerhetsfremmende valg sterkt redusert. En endring er dermed nødvendig: Vi kan ikke trenge sjøfolk inn i et trangt sett med regler og forvente at alt skal gå bra. Vi må jobbe sammen med dem, forstå utfordringene de møter i hverdagen, og bruke deres tilbakemeldinger for å forme smartere, sikrere arbeidsmåter. Når sjøfolk har friheten til å bruke sin ekspertise, kan sikkerheten om bord bli bedre for alle.

Mindre kontroll, mer lytting

Kommunikasjon er nøkkelen her. Vi trenger ledere som er åpne for å lytte til de som faktisk gjør jobben, og er interessert i å forstå hva arbeidsoppgavene faktisk omhandler. Vi må anerkjenne sjøfolk som de verdifulle ressursene de er. Det er sjøfolk som faktisk opprettholder sikkerheten om bord – ofte på tross av, og ikke på grunn av, alle reglene i sikkerhetsstyringssystemet. Vi må legge vekk tanken om å kontrollere hvert eneste aspekt av deres arbeid og heller gi dem verktøyene og tilliten de trenger for å gjøre jobben sin skikkelig. Ved å ha en toveis samtale – hvor gode råd og tilbakemeldinger blir lyttet til og fører til forandring – kan vi sørge for at reglene ikke bare er ord på papiret, men virkelig utgjør en forskjell. Det er nemlig de ansatte på dekk, i maskinrommet, og broen som vet best hva som fungerer og hva som ikke fungerer.