Manglende kontroll på kompetansen til maritime offiserer

Måten utdanningen og sertifiseringen av kommende kapteiner foregår i dag, sikrer ikke at de har kompetansen som trengs for å kjøre skip på verdens hav. Må det en ulykke til? Må det alltid skje noe forferdelig for at vi skal ta tak? Etter at Titanic traff isfjellet uten å ha nok redningsbåter og redningsvester til passasjerene, ble regler innført for å unngå lignende tilfeller. Konsekvensene av at offiserer om bord ikke har kompetansen som trengs er uante, så hvorfor forsikrer vi oss ikke om at de som står som ansvarlige om bord i skip faktisk innehar nødvendig kompetanse?

Et navigatørsertifikat klasse D3 gir innehaveren tillatelse til å være ansvarshavende vaktoffiser på alle skip, uavhengig av størrelse, på alle verdens hav. Sagt med andre ord: Dersom du har sertifikat som styrmann, har du lov til å kjøre alle verdens skip på alle verdens hav. Hvordan kan man være sikker på at de som gjør denne jobben innehar den kompetansen som kreves? Dette spørsmålet dannet grunnlaget for en spørreundersøkelse som gikk ut til innehavere av dekks- og maskinoffisersertifikat. Undersøkelsen peker på flere ting, for det første at det er en utfordring å fastsette nøyaktige metoder for vurdering av kompetanse i henhold til regelverket. For det andre, at det finnes usikkerhet knyttet til om evalueringene er gjennomført i det hele tatt.

Før og nå

Sjøfartsnasjonen Norge strekker seg langt tilbake i tid. Så lenge vi har drevet med sjøfart har vi hatt behov for dyktige sjøfolk. Med en rik arv av tradisjoner kombinert med innovasjon i den maritime industrien, har vi utviklet avansert teknologi og fartøy for et bredt spekter av bruksområder. Sentralt i denne utviklingen står sjøfolk med unik kompetanse, kvalifikasjoner og erfaring. Tilegnelsen av maritim kompetanse har historisk sett blitt gjort gjennom erfaring til sjøs.

Førstereisgutten som en gang sto på kaien, tok farvel med sin mor og seilte ut på de syv hav hvor opplevelsene og erfaringene sto i kø, har i dag blitt erstattet av et strukturert utdanningsløp som omfatter en flerårig fag- eller høyskoleutdanning. Overgangen som har skjedd fra hovedsakelig erfaringsbasert læring til en mer formalisert utdanningsstruktur har resultert i at de som er under opplæring får mindre praktisk erfaring, men skal oppnå den samme kompetansen. Dette indikerer at praktisk erfaring er like viktig som den har vært, derimot må man oppnå kompetansen på kortere tid. På bakgrunn av dette kan man trekke konklusjonen at den praktiske erfaringen som en må gjennom er nødt til å være mer strukturert og effektiv enn før.

Hvordan gjør vi det nå?

Et av verktøyene som brukes for å sikre at kadettiden, eller den praktiske erfaringen er tilfredsstillende, er en opplæringsbok. Opplæringsboken fås enten på papir eller som en digital utgave, og begge tilfredsstiller kravene fra Sjøfartsdirektoratet. Denne opplæringsboken skal signeres av tre individer: kadetten, instruktøren og assessoren. Instruktøren samarbeider med kadetten og gir opplæring på de oppgavene som finnes i opplæringsboken. Dernest er det assessoren sin oppgave å kontrollere at kadetten innehar kompetansen som kreves. Hvordan denne kontrollen skal utføres, derimot, er uspesifisert i lovverket. Kanskje tanken er at alminnelig sunn fornuft er tilstrekkelig for å kunne foreta en ordentlig vurdering av kompetansen.

Under vurderingen av kandidaten skal assessoren fylle ut opplæringsboken og huke av på om vurderingen på det enkelte kompetansemål er gjort praktisk eller muntlig vurdering av kandidaten. Det er klart at noen ting egner seg best å gjøre i praksis, som for eksempel manøvrering av båt eller overhaling av en oljeseparator, mens hvordan man anvender meteorologisk informasjon kanskje egner seg best muntlig. Det er på bakgrunn av slike tilfeller at assessoren på enkelte oppgaver ikke får valget mellom muntlig eller praktisk vurdering og bare kan velge en av dem.

Resultater fra undersøkelsen

Et kompetansemål man finner i opplæringsboken lyder som følger: «bruke himmellegemer til å bestemme et skipsposisjon». Hvordan skal man vurdere om kandidaten innehar kompetansen til å utføre denne oppgaven? Kan man gjøre det over telefon? Kan man gjøre det på rederikontoret? Må man være om bord? Den eneste føringen som ligger til grunn er at man i den digitale opplæringsboken kun får velge praktisk assessment. Så er det opp til hver enkelt å definere hva dette innebærer. Jeg har ikke definert praktisk assessment som verken det ene eller det andre, men tror jeg kan si at det i alle fall innebærer at kadetten og assessoren er nødt til å være på samme sted til samme tid, sannsynligvis være om bord sammen i en gitt periode. 

Gjennom en spørreundersøkelse blant innehavere av dekks- og maskinoffisersertifikater ble det avdekket tvil om evalueringene alltid blir utført i henhold til gjeldende retningslinjer. Det er oppsiktsvekkende at 12 prosent av respondentene sier at de ikke har gjennomført assessment i det hele tatt. En av respondentene fra undersøkelsen svarte: «Snakket med assessor over telefon om at jeg var ferdig med kadettoppgavene og om hvordan dette hadde gått. Bok ble signert av assessor på kontor». På toppen av dette viser undersøkelsen at 18 prosent av respondentene ikke har tilbrakt nok tid om bord sammen med assessoren til å kunne gjennomføre den opplæringen som kreves i opplæringsboken.

Så hva gjør vi?

Disse funnene understreker et klart behov for strengere retningslinjer og tilsyn med vurderingsprosessen for å sikre at alle maritime kadetter gjennomgår en grundig vurdering av deres kompetanse. Et tydeligere og mer enhetlig rammeverk kan hjelpe til med å sikre at kadettene ikke bare er teoretisk forberedt, men også har praktisk kompetanse til å håndtere de komplekse og ofte utfordrende situasjonene som kan oppstå til sjøs.

Et navigatørsertifikat klasse D3 symboliserer en dyp tillit til innehaverens evne til å lede et skip på tvers av globale farvann, uavhengig av skipets størrelse. Norges sjøfartshistorie er rik på tradisjoner og innovasjoner, og har alltid verdsatt dyktige sjøfolk. Nå trenger vi et samarbeid mellom utdanningsinstitusjoner, myndigheter, og industrien for å revurdere og forbedre vurderingsprosessene som er avgjørende for å opprettholde høye standarder i maritim kompetanse og sikkerhet.