Ukens Skipsbesøk: DS «Hestmanden»
Nå kan endelig «Hestmanden» seile som flytende museum for krigsseilerne fra havn til havn langs Norges kyst.
- Det har kostet, men det har vært verdt det, sier Kathrine Høvding om bord på «Hestmanden».
Skipet er det eneste gjenværende skipet etter verdens største rederi «Nortraship» som talte over 1000 skip, og er følgelig også det eneste skipet som i dag har rett til å føre Nortrashipflagget. Det norske splittflagget med gult anker i toppen.
- Vi må aldri glemme krigsseilernes store innsats for et fritt Norge i kampen mot nazismen og fascismen, sier Høvding.
Hun er niese av den legendariske Einar Høvding som kjøpte skipet etter krigen. Han kjøpte også opp alle utrangerte krigsskip og tyske vrak med last til Høvding Skipsopphugging. Den tyske ubåten U843 ble en gullgruve for Høvding. Den var lastet med råopium som innbrakte millioner. Nå er Kathrine en av dem som bor om bord på «Hestmanden» og forteller om skipets historie til de mange tusen besøkende fra havn til havn på Norges kyst.
Stålet fra «Tirpitz»
Som en pussig anekdote forteller Per Arne Grønnevik i Helgeland Historielag at de tre smelteovnene i Mo i Rana kom til Norge fra Hermann Gøring Verket i Tyskland som krigserstatning. Det var de som hadde produsert stålet i «Tirpitz». Da Høvding hugget skipet ble noe av stålet igjen sendt til de samme smelteovnene i Mo som hadde laget skipet og smeltet om til langt fredeligere formål. Ringen var sluttet. Da stålplatene fra Tirpitz ble fraktet om bord på Hestmanden falt en av stålplatene ned og spiddet dørken på skipet. Selv ikke da sank skipet.
Skytsengel om bord
«Hestmanden» var med i begge verdenskrigene. Tre ganger ble konvoiene der skipet var med torpedert, men hver gang slapp «Hestmanden» unna. Skipet fikk rykte på seg som et «Lucky Ship».
- Vi tror at skipet har en skytsengel om bord og at den er her ennå, sier Høvding.
Skipets hjemhavn er Kristiansand. DS «Hestmanden» ble bygget ved Laxevaags Maskin og Jernskibsbyggeri i Bergen i 1911.
Lager film om krigsseilernes barn
De ble mobbet og kalt ”konvoirotter”. Nå forteller krigsseilerbarna sin egen historie på film.
- Det er sterke historier og sterke skjebner, fortalte den prisbelønte filmskaperen og forfatteren Eilert Munch Lund (68) da han gjestet «Hestmanden» med sitt foredrag under årets kystseilas.
- Vi lærer gjerne at krigen begynte 9. april 1940, men da var over 300 norske sjøfolk allerede drept som en følge av krigshandlinger, sier Munch Lund.
Da de etterlatte skulle få utbetalt noen usle kroner i krigserstatning etter krigen, ble også krigsseilerne utelatt.
«Krigsseilere regnes ei»
I likhet med folk som Per Hansson, Erik Bye og Jon Michelet, har Eilert Munch Lund viet store deler av sitt journalistiske liv til å dokumentere krigsseilernes skjebner og mangel på anerkjennelse i det norske samfunnet. Det var Eilert Munch Lund som satte i gang underskriftskampanjen som kulminerte med regjeringens uforbeholdne unnskyldning fra forsvarsminister Anne Grethe Strøm Eriksen.
- Jeg var satt opp som neste taler etter henne, forteller Munch Lund, og hadde planlagt en skikkelig bredside mot det offentlige Norge om den skandaløst dårlige behandlingen krigsseilerne hadde fått i Norge etter krigen. Sekunder før jeg skulle på fikk de sin uforbeholdne unnskyldning fra den norske regjeringen. Du kan trygt si at luften gikk ut av mitt flammende innlegg, jeg måtte i stedet takke for at de endelig fikk den unnskyldningen de burde ha fått mens de levde. Jeg er imidlertid veldig glad for at de endelig fikk den anerkjennelsen fra det politiske Norge og at unnskyldningen ble gitt uten forbehold, sier Eilert Munch Lund.
I filmen har Munch Lund også med et av de siste intervjuene som ble gjort med Jon Michelet. Han legger heller ikke fingrene imellom for å kalle en spade for en spade.
- Faen ta dem! er hans konklusjon.
Arbeiderpartiets ledelse med Einar Gerhardsen og Jens Christian Hauge i spissen godt hjulpet av sjømannsforbundets leder Ingvald Haugen, som gikk på Stortingets talerstol og frarådet å utbetale sjøfolka Nortrashippengene-krigsrisikotillegget- sjøfolkas egne penger som de selv hadde betalt inn til et Nortraships «hemmelige fond» under krigen. Begrunnelsen var at det ikke skulle gjøres forskjell på utbetalingene til engelske og norske sjøfolk under krigen. De engelske sjøfolkene hadde ikke noe slikt risikotillegg i sine hyrer. Da krigen var slutt besluttet landets ledelse i stedet å bruke pengene, over 2 milliarder kroner i dagens pengeverdi, til gjenoppbyggingen av landet.
- Det var et ran! sier Michelet.
Krigsseilerenkene som hadde krav på ektemannens sjømannspensjon måtte søke om å få ut noen usle hundrelapper for å ha råd til å betale mat, klær, ved og skatt! I noen tilfeller ble det satt spørsmålstegn ved om de hadde rett til pensjonen, for mannen hadde jo ikke seilt i de to siste årene! Nei, han var jo torpedert! Drept i tjeneste for Norge.
- Det var dypt urettferdig og under enhver kritikk hvordan samfunnet behandlet krigsseilerne og deres etterlatte! sier Munch Lund.
- Krigsseilerne vant krigen, men tapte freden, sier Munch Lund.
De kom ikke som hjemmefronten hjem i samlet tropp og kunne marsjere oppover Karl Johan. De kom i stedet hjem en og en ettersom skipene kom til kai. Noen av dem endte sine dager som uteligger under broene ved Akerselva.
Da Eilert Munch Lund nylig holdt foredrag om temaet om bord på skipet «Hestmanden,» som er det eneste skipet som er igjen av Nortrashipflåten, som i sin tid var verdens største rederi med over 1000 fartøyer, kom familiemedlemmer og etterlatte bort til ham. Gråtende kom de og takket ham for sin innsats for å dokumentere deres liv. Og gi deres fedre og mødre en verdig oppreisning.
