Maskinist (72) ble dagens helt i Rosendal

MY “Faun” var på vei til sitt årlige vinteropplag i Nordheimsund. Det var speilblankt og sol og Christian Michelsens lystyacht pløyde seg innover Hardangerfjorden i 10 knops fart. Mannskapet om bord kunne nyte solen over Folgefonna langt der fremme og snart dukket vakre Rosendal frem i syningom. Farten ble som normalt slakket av da vi var på vei inn til kai. Et cruiseskip lå på reden og bivånet vår ankomst sammen med en rekke skuelystne på kaia, som det pleier å være en søndag midt i kirketiden i Rosendal.

Plutselig døde motoren hen. Fortvilet forsøkte kaptein Eilert Munch Lund og restarte det italienske vidunderet under dekk, men like død. – Redd gryta! kommanderte han og stuerten hev seg over gryta med indonesisk kyllingsuppe. “Faun” dultet i brygga, så suppen skvatt og stormkjøkkenet føk inn i bysseveggen. – Helvete! lød det fra kokken som hadde vært oppe klokken 0600 og lagt sin sjel i suppekokingen. Matrosen sprang som en røyskatt over dekket og fikk hoppet på land med trossa slik at “Faun” kunne fortøyes trygt til kai.

Gjentatte forsøk på gjenoppliving av motoren var nyttesløse. Med en filmprodusent som kaptein og en redaktør som styrmann, spurte damene om bord litt forsiktig om det var håp om å få liv i motoren. Vi måtte hjelpeløst konstatere at vi i høyden var i stand til å kunne skrive og filme det som var skjedd. Gode råd var dyre. Stuerten hadde en venninne som bodde i Rosendal. Hun kjente en maskinist som bodde lenger opp i bakken.  Jungeltelegrafen gikk snart husimellom i Rosendal. 1. maskinisten på Hardangerfjordekspressen stod snart på kaia for å sjekke forholdene, men med rutetider å holde, konstaterte han raskt at han ikke ville makte å få motoren i gang igjen før han måtte være på jobb og klar til å holde rutetidene. – Send en melding til Tore Moen, anbefalte han. – Har ringt ham, sa stuerten. – Du må sende melding, kom det. Maskinistene kjente hverandre heldigvis godt. For det varte ikke lenge før det stod en ny vaskekte maskinist på kaia!

Maskinisten

Tore Moen er 72 år gammel. Født i 1946 som et “lykkebarn” etter freden. I 14 år var han maskinist i marinen om bord på ubåter i Kobben-klassen før han gikk i land i Rosendal og startet som mekaniker på verftet. Nå var han midt i husbygging, det var søndag, men likevel slapp han det han hadde i hendene og kom luntende ned på kaia iført maskinisttøyet. Med ansvar for motoroverhalinger i vinteropplag i flere år krabbet han trøstig ned i maskinen, mens mannskapet om bord på “Faun” satte seg i solen og spiste det som var igjen av suppegryta.

Det var heldigvis det meste, for stuerten hadde vært lynrask på labben da kommandoen lød fra broen. Så mens maskinisten lå i maskinen, slurpet mannskapet i seg indonesisk kyllingsuppe og hjembakt focaccia til det tøt ut av ørene. Rosendal var ikke det værste stedet man kunne få motorhavari når solen stekte fra skyfri himmel og suppen var varm. (Maskinisten fikk også selvsagt tilbud om kyllingsuppe, men avslo fordi han nettopp hadde spist.)

Til Nordheimsund

Fra maskinrommet kom det oppløftene medlinger. – Tror det er dritt i forfilteret. Desverre var det slutt på nye forfiltere i Faun for øyeblikket, så vi nappet ut et kjøkkenhåndkle fra mahogneyskuffen. Kunne dette brukes? 

Maskinsten så litt tvilende ut til forslaget. Tror det er bedre å kjøre uten forfilter, sa han. Etter litt mer fikling med slanger og fastnøkler og skiftenøkler og slangeklemmer og skruer konstaterte han at dieselfilteret også var tett. Det hadde heldigvis “Faun” i ny utgave på lager. Det skulle bare ha vært litt mer olje rundt pakningen for å skru det lettere og tettere på. Oljen var det også slutt på, men maskinisten visste råd. Han halte opp peilepinnen og smurte pakningen og skrudde til filteret, men først hadde han fylt det med diesel så det ikke skulle komme luft i systemet.

Diesel var det også nok av om bord med to tanker på 600 liter i hver kunne vi ha kjørt til Shetland om det skulle knipe. – Sånn, nå er det diesel helt fram hit, prøv å kinne nå. -Kinne? Kapteinen som hadde fungert som håndtlanger og lysmester og kommet med muntre tilrop under operasjonen, var et øyeblikk i villrede om terminologien. -Ja, start motoren. Mannskapet var kommet tilbake fra landlov. Matrosen hadde reist hjem med Hardangerfjordekspressen. Alle vendte håpefullt blikket mot frelseren med fippskjegget i maskinrommet. Kapteinen vred rundt nøkkelen, og motoren smalt i gang! Den gikk likevel ikke på tomgang. Det kan være at grovfilteret, eller silen også er tett, men det er en større operasjon, sa maskinisten. Det er imidlertid ikke farlig å kjøre med motoren nå, for den går jo som en klokke. Så hvis det ikke er en sperre på motoren for å starte i gear, eller du kan klare å slakke motoren ned såpass at du kan sette den i gear og så sette fart forover, så kommer dere dere i alle fall til Nordheimsund.

Kapteinen var lettet. I stedet for landligge i Rosendal, mannskap på hotell og krevende logistikk for å få alle på jobb til mandags morgen, så fulgte han maskinistens råd. Maskinen ble sakket ned, satt i gear og så slått full fart forover. “Faun” tok av som en rakett ved brygga. Igjen på land stod en smilende maskinist og vinket farvel. “Faun” kom seg trygt til Nordheimsund. Motoren gikk som en klokke. Og ble slått av i god tid før kai. Faun skled forsiktig inn til Fartøyvernsenteret som om den aldri skulle ha gjort annet. Styrmannen tok over som matros og på land stod sterke never og tok i mot trossa. Raskt ble tampene gjortt fast i pullertene på land og om bord, og det over hundre år gamle nasjonalikonet “Faun” bremset trygt og sikkert opp. Mannskapet hadde fendret opp på babord side.

Og dermed var “Faun” kommet i vinteropplag, men dagens helt var maskinist Tore Moen i Rosendal.