Svaret på hvem som kjøpte Einar Gerhardsen fri fra nazistene og hvordan det hele gikk til, vil kanskje overraske flere. Fotomontasje: NTB/Scanpics.

Hvem kjøpte Einar Gerhardsen fri fra nazistene?

Takket være innsyn i tidligere konfidensielle og hemmeligstemplede dokumenter og private brev, som ikke tidligere har vært offentlig kjent, kan Skipsrevyen nå i detalj redegjøre for hvem som kjøpte Einar Gerhardsen fri fra nazistenes klør, og hvordan det hele gikk til. I en serie artikler vil Skipsrevyen formidle historien. DEL 1: Absolutt hemmelig under enhver omstendighet.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er tre år eller eldre.

Faktaboks

Ryktene og teoriene har florert. Mange er blitt tillagt og flere har tiltatt seg æren for at Einar Gerhardsen plutselig ble sendt tilbake fra Sachsenhausen til Grini - en overføring som kan ha reddet hans liv under krigens dramatiske sluttfase i Tyskland.

«Nordmenn i Tyskland står bak.» Var det kanskje Aftenpostens Berlin-korrespondent Theo Findahl eller universitetsrektor Didrik Arup Seip og advokat Johan B. Hjort, som begge var internert på gunstige betingelser, som overtalte tyskerne? Slike rykter verserte i kretsen rundt Martin Tranmæl i Stockholm høsten 1944.

«Svenske og finske sosialdemokrater reddet Gerhardsen.» Denne forklaringen dukket opp i Norge vinteren 1946, da det ble kjent at den finske finansministeren Väinö Tanner sammen med Sveriges statsminister Per Albin Hansson hadde vært aktive i 1944. Gerhardsen selv hevdet da at opplysningene var helt nye for ham.

«Skipsredere kjøpte Gerhardsen hjem,» het det i en oppsiktsvekkende avismelding i 1958. For 60000 kroner (?) lyktes det norske redere å kjøpe fri en kollega, og for «balansens skyld» betalte man samme beløp for Ap-mannen Gerhardsen. Den kjente norske Gestapo- og dobbelt-agenten Astrid Dollis skulle ha spilt en formidlende rolle.

«Willy Brandt utvirket Gerhardsen forflytning via sine Gestapo-kontakter.» Dette hevdet blant andre Knut Løfsnes overfor en østtysk Stasi-utsending i 1959. At Brandt etter krigen var gjort til norsk presseattaché i Bonn skulle tyde på at både Gerhardsen og Halvard Lange sto i takknemlighetsgjeld til ham.

«Jeg visste at Gerhardsen var dødsdømt, og sendte bak min sjefs rygg et telegram til Sachsenhausen om å transportere ham hjem.» Den tidligere SS-Obersturmfürer Herbert Paul hevdet dette da han vitnet mot den forhenværende Gestapo-sjef i Oslo, Hellmuth Reinhard, i Baden-Baden i 1967.

«Det var jeg som kontaktet Per Albin Hansson som igjen henvendte seg til Tanner,» røpet Rolf Gerhardsen samme år i ei bok om sin pensjonerte statsministerbror Einar.

«Jeg vet at jeg var Deres redningsmann,» skrev Sven Dysthe til Gerhardsen etter deres møte i Dagbladets regi i 1972. Både i Dagbladets oppslag og i en seinere bok om Dysthe, nevnes hans samarbeid med tyskeren Paul, men Dysthe får hovedæren.
I de siste år har denne Paul/Dysthe-forklaringen opplevd en renessanse gjennom Finn Olstads Gerhardsen-biografi (1999) og professor Tore Prysers bok om tysk etterretning i Norge (2001).

Kilde: Dagbladet.

Hvordan gikk det egentlig til da Einar Gerhardsen ble reddet hjem fra Sachsenhausen under krigen? Teoriene er mange, og flere har forsøkt å ta æren for å ha hjulpet Landsfaderen og Norges statsminister gjennom 17 år, ut av nazistenes klør. Det har vært en gåte for historikere og andre hvorfor og hvordan den senere landsfaderen Einar Gerhardsen plutselig kom seg ut fra den tyske konsentrasjonsleiren Sachsenhausen og hjem til Grini, heter det i en artikkel om saken i ABC nyheter, som fremhver innsatsen til en tysk SS-offiser som en av de sentrale hjelperne i arbeidet for å få frigitt Gerhardsen.

Svaret på hva som egentlig skjedde, og hvordan det hele gikk til, og hvem som i virkeligheten reddet sosialistenes unge fanebærer fra tysk fangenskap, vil imidlertid trolig kunne overraske flere. Ikke minst fordi Gerhardsen selv i ettertid hadde et anstrengt forhold til norske sjøfolk og redere, blant annet etter konfiskeringen av Nortrashipfondet. Flere viser til “Kråkerøytalen” der han etter noens mening gikk langt i å stemple norske sjøfolk som kommunister. Venstresiden i norsk politikk har tradisjonelt sett heller ikke alltid vært like udelt positive til norske skipsredere. De har i alle fall en å takke.

Absolutt hemmelig under enhver omstendighet...

OSLO: Victoria Terrasse 27.mars 1942:
Sturmbannführer Krüger boret blikket inntrengende inn i mannen som nettopp hadde tatt plass like foran ham.

Georg von Erpecom var født i Bergen i 1889. Han var sønn av “baker” Georg B. von Erpecom, som grunnla en av forløperne til Sætre kjeksfabrikk; "Erpecom Kjæxfabrik". Bakeren var også partsreder i 43 seilskip, og dermed også en av Bergens største skipsredere i sin samtid. Georg var en vilter gutt og ble sendt til sjøs allerede som 16 åring på “Christian Børs”, et dampskip fra 1905, tilhørende Vilhelm Torkelsens Rederi av Bergen. Han kom hjem som en mann, og ble ansatt i 1906 som kombinert kontorist og løpegutt hos H. Westfal-Larsen, som hadde startet rederiet 1 år før. Vel 10 år senere (1917), i en alder av 28, avanserte von Erpecom til reder og kompanjong i firmaet Westfal-Larsen & Co A/S.

Da H. Westfal-Larsen døde i 1936, 64 år gammel, overtok von Erpecom ledelsen i rederiet og ledet det frem til sin død i 1958. Med sin lidenskapelige interesse for seiling, og med bakgrunn i shipping, ble han valgt - som yngste medlem - inn i Styret i Kongelig Norsk Seilforening i 1918, bare 29 år gammel. Han eide flere legendariske seilbåter som “Iris” og en rekke “Irina”- båter med fantastiske seilegenskaper, hvormed han gjennomførte flere kappseilingsbravader. Han var seilervenn med kronprins Olav, som bl.a. seilte som mannskap hos von Erpecom under Bergens Seilforenings 60-års jubileum i 1932 om bord i 12mR "Irina V".

Etter innkalling fra Gestapo v/ SS Sturmbannfuhrer und Kommandeur der Sicherheitspolizei 23. mars 1942, reiste skipsreder Georg von Erpecom med toget fra Bergen til Oslo. Der tok han inn på Grand og møtte flere av sine rederkollegaer; skipsrederne Kloster jr., Ole Bergesen, Tangen Hansen og herr Haugen, som møtte på vegne av Fred Olsen, samt advokat Herman Gram. Nå var han etter ordre og innkalling fra den tyske okkupasjonsmakten, innfunnet seg på Victoria Terrasse. Tyskernes forhatte forhørskammer i Oslo.

Foran ham på bordet lå det en skriftlig erklæring som han måtte undertegne. Georg von Erpecom forteller selv i sin egen beretning om saken senere til Kriminalpolitiets politiske avdeling i Oslo av 16.juni 1945 følgende:

-Derefter måtte jeg undertegne en erklæring om at jeg forpliktet mig til at behandle det spørsmål som senere vilde bli drøftet som absolutt hemmelig under enhver omstendighet….

​(Saken fortsetter på www.skipsrevyen.no i morgen kl.1200.)