Norges strategiske betydning i maritim sammenheng

Vi tenker ofte på Norge som et lite land i utkanten av Europa, en småstat som er litt frakoplet de store begivenhetene i verden. I sikkerhetspolitisk sammenheng er dette selvbildet i ferd med å bli fullstendig utdatert, spenningen øker raskt i våre nærområder. Norges geografiske posisjon er i ferd med å bli strategisk viktig, slik den var det under verdenskrigene og under den kalde krigen. I maritim sammenheng har selvbildet vært helt feil veldig lenge. Norge er en stormakt på den globale scenen i en lang rekke næringer med tilknytning til havet. Det betyr at Norge sitter på ressurser, kapasiteter og teknologi av meget stor strategisk betydning. Norge er altså utsatt både som følge av geografien og av landets maritime styrke.

Slik jeg ser det er det mange drivkrefter som øker Russlands interesse for Norge: 

Om forfatteren:

• Ståle Ulriksen er forsker og lærer på FHS/Sjøkrigsskolen. 

• Han er statsviter med spesiell interesse for militære problemstillinger, forsvars- og sikkerhetspolitikk.

• Ulriksen var assisterende direktør ved NUPI i perioden 2000-2006 og ledet avdeling for sikkerhet og konflikthåndtering fra 2007 til 2012. 

• Han var medlem i Forsvarspolitisk utvalg i 2006-2007 og i Utenriksdepartements sikkerhetspolitiske utvalg 2010-2013.

For det første har Norge en strategisk viktig posisjon i forhold til Russlands styrker og baser på Kola-halvøya. Her har Russland storparten av sin kjernefysiske andreslagskapasitet basert på strategiske ubåter (SSBN). Dette er de viktigste våpnene i det russiske arsenalet, Russlands livsforsikring. De er ikke rettet mot Norge, men viktige i atombalansen med USA, Storbritannia og Frankrike. Russland har investert store ressurser i en ny klasse av slike ubåter, Borey-klassen. Disse våpnene antas å ha blitt mye viktigere ettersom krigen i Ukraina har forverret forholdet mellom Russland og Vesten. Den russiske Nordflåtens viktigste oppgave er å beskytte disse ubåtene og basene deres. Den største trusselen, sett fra Murmansk og Moskva, er antakelig amerikanske bombefly, atomdrevne jaktubåter og hangarskip. Slik var det også under den kalde krigen, men den gang hadde Sovjetunionen mye større styrker til sjøs enn det Russland har i dag. Sovjetunionen kunne bygge et lagdelt forsvar med hundrevis av krigsskip, ubåter og kampfly for å møte fienden i Nordatlanteren og Norskehavet. Russland er mer avhengig av landbaserte missilbatterier for å forsvare basene sine. Jo større dybde i et slikt forsvar, jo mer effektivt vil det antakelig bli. I så fall vil norsk territorium være svært utsatt om Russland skulle ønske å utvide sitt defensive perimeter rundt disse basene.

Farledsbevis i Norge

For det andre ville russerne også kunne ha stor nytte av å kunne bruke Norskekysten for egne mindre krigsskip og ubåter i en krig med vesten. Kysten vår har en særegen topografi som kan gi store taktiske fordeler dersom man kjenner forholdene og behersker dem. Når den russiske stat ber russiske sjøfolk om å ta farledsbevis i Norge må dette være fordi Russland ønsker å bruke denne kunnskapen til noe. Dermed kan dette sees som en posisjonering for å enten kunne bruke vår kyst selv, eller å kunne skape så mye kaos langs kysten at vesten ikke kan bruke den som oppmarsjområde for angrep mot Russland.

Utvidelsen av NATO

For det tredje vil utvidelse av NATO til Finland, og forhåpentligvis Sverige, bety at Norge vil få en større rolle når det gjelder å ta imot forsterkninger og forsyninger. Tidligere har dette bare handlet om å forsterke Norge, nå vil det handle om hele Norden. Utvidelsen av NATO i nord vil bli besvart fra russisk side, noe som med stor sannsynlighet vil øke spenningsnivået. Russland har allerede varslet en betydelig økning av bakkestyrkene på Kola og i Karelen. For Russland blir det da viktig å kunne nekte slike forsterkninger å komme, eller å forstyrre og forsinke dem. Kunnskap om vår kyst blir da verdifull.

Hybride trusler i Nordsjøen

For det fjerde er Norge nå den største leverandøren av gass til Europa. Både plattformene i Nordsjøen og lenger nord, prosesseringsanleggene på land og rørledningene som frakter gassen, vil være utsatt dersom Russland skulle ønske å ramme Europas energiforsyning. Det er en krevende jobb å forsvare disse anleggene både mot regulære og hybride trusler. Det finnes til enhver tid svært mange russisk-kontrollerte sivile skip i farvann nær Norge. Disse fartøyene har naturligvis lov til å seile i internasjonalt farvann, men det faktum at russisk maritim doktrine sier at staten kan bruke alle skip, uansett eierskap, for militære formål gjør beskyttelsen av anleggene i Nordsjøen krevende. Det arbeides nå med allierte for å bygge opp et samarbeid for å beskytte energileveransene.

Strategisk handelsflåte

For det femte sitter som nevnt Norge på stor kapasitet og meget avansert teknologi i det maritime domenet. Kapasitetene, særlig flåtene av spesialtankere og roro-skip, vil kunne bli like viktige i en storkrig som den norske handelsflåten var under begge verdenskrigene. Dersom US Army skal fraktes til Europa og forsynes fra USA vil ganske sikkert ikke den amerikanske flåten av transportskip strekke til. For norske rederier ville det vært relativt lett å fylle de store gapene i amerikansk kapasitet. Vi vet at den russiske staten har forsøkt å dytte russiske sjøfolk inn i norske rederier. Det er ganske sikkert ikke tilfeldig. 

Derfor er handelsflåten en strategisk viktig ressurs. Norsk maritim teknologi er også ettertraktet. Selv om mye av teknologien er utviklet for det sivile markedet, har mange av produktene, som avanserte ROV-er, stor potensiell militær bruksverdi. Vi vet at russiske myndigheter, og flere andre aktører, har vist stor interesse for denne teknologien. Vi må regne med at slik spionasje foregår kontinuerlig. 

Også våre allierte, spesielt atommaktene USA, Storbritannia og Frankrike, har i de siste årene gitt havområdene i nord mer oppmerksomhet. Det er ikke til å komme bort fra at nærværet av allierte atomdrevne jaktubåter og amerikanske bombefly i nord har økt dramatisk de siste årene. Den viktigste grunnen er antakelig at Russland har bygd nye og meget avanserte atomdrevne multirolleubåter (SSGN). Dette er Yasen/Severodvinsk-klassen. Det antas at disse kan utgjøre en trussel mot amerikanske, britiske og franske strategiske ubåter på samme som disse landenes jaktubåter truer de russiske. For vestlige stormakter blir det da veldig viktig å ha kontroll på hvor disse til enhver tid befinner seg. Siden Norge har satset på å være «NATO i Nord» har en stor del av dette krevende arbeidet falt på norske skuldre. Det er i norsk interesse å holde spenningen lav i Barentshavet, og da mener mange at det er bedre at Norge gjør denne jobben enn at andre vestlige land sender inn store styrker. Imidlertid er det ikke til å komme bort i fra at Norges kapasitet er begrenset.

Våkn opp 

For å summere opp: Vi har et selvbilde av Norge som et litt ubetydelig land i utkanten av verdenspolitikken. Det er farlig. Det er på tide å ta inn over seg at vi både har en strategisk viktig geografisk posisjon, vi sitter på naturressurser av enorm strategisk betydning, og vi har sivile maritime kapasiteter som kan bli svært viktige i krise og krig. Våkn opp!