Digitalisering i maritim næring - mer enn autonome skip

Teknologisk endring skjer i et stadig raskere tempo. Det ser vi i alle debattene om hva disse digitale verktøyene gjør når de kommer inn i skolen, når de blir premissgivende for hvordan man kan tilnærme seg ulike institusjoner i samfunnet, hva det gjør med ungdom sine sosiale vaner når stadig mer av det de gjør sammen med andre skjer gjennom skjerm eller gjennom den økende interessen og diskusjonen rundt kunstig intelligens. På samme vis som i samfunnet ellers, så endrer disse verktøyene hva man gjør, hvordan man gjør det og hvem man gjør det sammen med også i det maritime arbeidslivet. Innen digital transformasjon i maritim næring har debatten vært preget av de store endringene knyttet til autonomi og annen ny avansert teknologi og hva som vil skje noen år frem i tid. Det er likevel sånn, at for rederiene så handler digitalisering først og fremst om en rekke mindre endringer og hvordan man best kan bruke allerede eksisterende teknologiske løsninger til å hente ut gevinster her og nå. I denne kronikken løfter vi opp viktigheten av å sette fokus på dette for at næring og utdanningsinstitusjoner kan jobbe sammen om å møte mulighetene og løse de utfordringer som nye digitale løsninger skaper. 

Gjennom konkrete eksempler på endring ønsker vi å sette søkelys på hva nye digitale løsninger betyr i praksis for de som jobber i rederier. At digital transformasjon er et tema som opptar mange rederier fikk vi et innblikk i når vi inviterte til workshop med dette temaet i Ålesund i februar. I invitasjonen som gikk ut til et lite utvalg av ansatte i ulike stillinger i norske rederier, viste interessen for workshopen og tilbakemeldingen på initiativet at dette er noe rederiene ser som et viktig tema de trenger mer kunnskap om. 

I forkant av workshopen ba vi alle de 15 deltakerne om å levere to eksempler på arbeidsprosesser de har endret ved hjelp av digital teknologi og et eksempel på en arbeidsprosess de planlegger å endre ved hjelp av digital teknologi. Eksemplene de delte gikk på alt fra ny teknologi for bedre energisparing, digitalisering av informasjon som før kun fantes i skriftlig form på båtene, til system hvor en kunne nyttiggjøre seg alle disse formene for digital informasjon i sine beslutningsprosesser eller til og med, med å legge på en form for kunstig intelligens, kunne bruke informasjonen til prediksjoner for fremtidige valg. 

Ut fra eksemplene deltakerne kom med gjør vi to observasjoner. Ikke så uventet er rederiene i utakt med hvor langt de har kommet med digital teknologi. Samtidig, ser vi også at de jobber med mange av de samme tingene. Et konkret eksempel er at ett rederi nevner digitale loggbøker som noe de har endret, mens et annet nevner det samme som noe de planlegger å endre. Og vise versa på andre felt. Vi plukket ut noen av temaene rederiene kom opp med og ba de vurdere hvordan endringene vil påvirke hvordan de jobber fremover på en skala fra en til ti.

Som det kommer frem av figur 1 over, så scores alle de identifiserte alternativene ganske høyt. Det forteller oss at digital teknologi generelt er noe som er viktig for dem. Når det gjelder forskjell i score, vektlegger de mest integrasjon av systemer for bedre informasjonsdeling. 

Rederiene har ulike behov, men det som er felles for dem er at de jobber på ulikt vis med implementering av system som krever stor innsikt – på mange ulike felt. Vi ser derfor at utviklingen skaper behov for helt ny kompetanse inn i rederiene, som enten krever en stor innsats på etterutdanning og/eller at rederiene tenker nytt i rekrutteringsprosesser rundt andre typer kompetanse det er behov for. Dette utfordrer også utdanningsinstitusjonene som må forstå hva dette betyr for hva fremtidige maritime arbeidstakere har behov for.

 I en diskusjon om digital teknologi i organisasjoner kan en ikke bare diskutere teknologi som noe isolert, men heller se på det gjensidige samspillet mellom teknologi og ulike deler av organisasjonen eller mellom organisasjoner. For eksempel vil sensorer for preventivt vedlikehold kreve ny kompetanse både om bord i fartøyet og i landorganisasjonen, men den vil også kreve mer samarbeid med leverandørene av teknologien. I workshopen benyttet deltakerne et verktøy for å strukturere diskusjonen, vist i bildet under. Verktøyet var ment å gi deltakerne en måte å knagge diskusjonen som kunne stimulere dem til å se sammenhengene mellom teknologiske endringer og hvordan de påvirker hvordan arbeidsoppgaver gjøres og forstås på ulike organisatoriske nivå. 

Det vi ønsker å trekke frem her er endringene i de mer formelle dimensjonene av organisasjoner som endrede krav, nye prosedyrer og roller, gjerne som følge av ny teknologi - vil skape andre interaksjonsmønstre, gir grunn for nye nettverk og nye kulturelle mønstre. Verktøyet gir et godt visuelt hjelpemiddel til å fange dette gjensidige samspillet.

Sammenhengen mellom de ulike delene kom tydelig frem i diskusjonene rundt forsøk på å samle digitalisering informasjon i ulike portaler, eller utvikle dette videre med business intelligence systemer. For det første er eksterne faktorer som økte rapporteringskrav blant annet gjennom nye miljøkrav en viktig driver for utviklingen. Det krever ny teknologi, men også nye prosedyrer og roller for å håndtere spørsmål som eierskap, datasikkerhet, pålitelighet, retningslinjer for datadeling og noen arbeidsprosesser som følge av disse teknologiske endringene. Jakten i rederiene på informasjon som kan danne grunnlag for overvåkning, prediksjon og dokumentasjon endrer arbeidet på både sjø og land. Deltakerne beskriver at dette igjen endrer fokus. Digitalt formidlet informasjon minsker, på godt og vondt, behovet for kommunikasjon mellom skip og land for å sørge for at informasjon kommer fram. Det endrer arbeidet på båtene fordi de må bruke mye tid på å legge inn og kvalitetssikre data. Dette kan ta kapasitet vekk fra andre viktige oppgaver. Det kan også være vanskelig for mannskapet å forstå verdien av dette, om en ikke evner å skape gode prosesser for involvering som gjør at en har en opplevelse av felles formål og eierskap. De teknologiske endringene kan også stimulere nye nettverk. Mannskap på fartøyene kan for eksempel fort bli tettere direkte koblet på leverandørene gjennom at de har sensorteknologi om bord de følger opp. Rederikontoret på sin side skifter også noe fokus ut til de eksterne – både myndigheter som krever rapporter og kunder og/eller leverandører som kunnskapsgrunnlaget gir rom for en annen type dialog med. Et spørsmål som oppstår, er om dette driver sjø og land lengre fra hverandre.

Det skaper andre mønstre av samhandling og koordinering som i mange tilfeller også påvirker ansvar og beslutningsmyndighet. Det betyr at endringene kan skape behov for nye organisatoriske design. Videre, hvis vi forstår kultur som tanker og forestillinger om hvem «vi» er og hvordan vi gjør ting. Altså, hva som er viktige verdier, normer og holdninger, så har disse endringene mulig kulturelle følger som vi vet for lite om. Det er derfor store spørsmål om rederi som organisasjoner som aktualiseres gjennom denne utviklingen. Utviklingen i seg selv skjer kanskje i små steg, uten av de nødvendigvis er direkte koblet, som kan gjøre det krevende å se helhetsbildet om hvordan dette påvirker rederiene og drift. Det trengs derfor mer inngående studier av hvordan disse prosessene utspiller seg fra både sjø og land sitt perspektiv. 

Selv om disse utviklingene driver fram behov for ulike former for teknologisk kompetanse som deltakerne identifiserer, så er det tydelig at deltakerne forstår at digital transformasjon på ingen måte kun handler om teknologi. I alle eksemplene de diskuterer fremheves det at ‘de på land’ trenger dybdeforståelse av arbeidsprosessene på sjøen og hvordan disse påvirkes av ny teknologi. De ser også behov for å bedre sin egen strategiske utvikler- og bestillerkompetanse på teknologiske behov og evnen å lede organisasjonen trygt gjennom endringene. 

Parallellene i spørsmålene rederiene står ovenfor tyder på at dette er noe det er lurt å tenke sammen om. Rederiene, som jobber med de samme spørsmålene, tjener på felles erfaringsdeling og det å kunne stå sammen for å være bedre rustet for å kunne stille krav til leverandører for mer tilpassede løsninger. Interesseorganisasjoner har en viktig rolle her for å skape rammene og sette agenda for slikt samarbeid. Disse diskusjonene må også koble på utdanningsinstitusjonene. Som en av deltakerne sa: «del kunnskapen og konkurrer heller om implementeringen av den».

Det er helt klart at det trengs mer kunnskap om denne utviklingen, men også erfaringsdeling og dialog rundt hva det betyr og hvordan en best kan møte endringene. Vi vil nå utforske tema i mer detalj gjennom kvalitative studier som ser tema fra både sjø og land i ulike rederier. Vi vil så invitere næringen (da også leverandører) og utdanning til arenaer hvor vi i fellesskap kan diskutere hva disse funnene betyr og hvordan vi best kan ta fatt på de mulighetene og utfordringene som kommer. 

Vi utfordrer herved næringen til å bli med i diskusjonen.