- 2035 er beslutningsåret for kjernekraft, ikke 2023

- Det store spørsmålet er; har kjernekraft en fremtid i Norge? På det spørsmålet kan vi svare “kanskje”, men beslutningspunktet for det er cirka år 2035. Det er vår hovedkonklusjon. På det tidspunktet må kjernekraft ha bevist at det er konkurransedyktig, sa Jarand Rystad fra Rystad Energy under seminaret “Har kjernekraft en fremtid i Norge?”. 

Kjernekraftverkene i vesten har til nå vært økonomiske katastrofer

- I det store bildet er det vesentlig å se på hele tidslinjen for kjernekraft, sa Rystad, og viste til kjernekraftverkenes historie med utbygging på 60- og 70-tallet, som igjen ebbet ut på 80-tallet. 

Siden den gang har det ikke blitt bygget nye kjernekraftverk i vesten - med fem unntak. Russland har på sin side fortsatt å bygge noen få, mens Kina har dominert utviklingen fra 2005 til i dag. 

Rystad peker også på Sør-Korea som kom tidlig inn i byggingen: 

- De klarte å bygge opp sin egen, selvstendige historie og har bygget opp en svært god kjernekraft-kultur og teknologi også der. Men hvordan har det gått med de fem kraftverkene som har blitt bygd i vesten? Den korte historien er at alle har vært økonomiske katastrofer. De ingeniørene som bygget alle disse kjernekraftverkene på 60- og 70-tallet gikk av med pensjon på 90- og 00-tallet, og en ny generasjon ingeniører måtte opp. De hadde glemt håndverket. 

Hva med små, modulære kjernekraftverk? 

Videre peker Rystad på at disse fem prosjektene har endt opp med en ekstremt høy overskridelse, og at selv om kjernekraftverkene nå har gått inn for å erkjenne at det gikk galt med de store kraftverkene - men at det ser lysere ut for å kunne bygge små, standardiserte kraftverk som kan utvikles bedre - må det bevises før det overhodet kan tas en beslutning. 

- Man må få til en læringskurve, og det kan man få til og bevise på små, modulære kjernekraftverk før man kan ta en beslutning på å bygge kjernekraftverk, når man som nasjon ikke har så mye erfaring med dette. 

Også Tim Bjerkelund i Rystad Energy, er enig i skepsisen: 

- Vi snakker først om tids- og kostnadsoverskridelsene. Det er kjernen, åpner han med. 

Typisk har man 200 MW effekt på reaktorene, som er delvis standardisert og delvis bygget i fabrikk. 

- Det som er verdt å nevne er at de ikke er bygd opp enda; det er det vi ønsker å bygge opp i løpet av de neste 10 årene. Det at det standardiseres og bygges i fabrikk gjør at man kan gjøre det mange ganger, noe som igjen reduserer tidsoverskridelsene. Men, når du bygger mindre mister du også skalaen og må få den tilbake ved å bygge enda flere. Det handler om hvordan dette kan utvikle seg over de neste årene. I veldig enkel form handler det om å gjøre et stort problem om til flere mindre problem, og sørge for at det ikke går utover tid og kost. 

Gir mer mening i andre land enn Norge 

Bjerkelund mener også at det gir mer mening å bygge kjernekraftverk i andre land enn Norge: 

- Frankrike har mange gamle kjernekraftverk og Polen skal fase ut mange kullkraftverk. De har et behov for å bytte ut det de har som grunnlast. Det gir mer mening å bygge kjernekraft der, enn i Norge. Norge har vann og vind; den kombinasjonen gjør at vi kan integrere veldig store mengder vind, og vi har dermed mindre behov for den grunnlasten vi etterspør i andre land. Konklusjonen er at vi har mulighet på grunn av vannkraft; vi kan tenke mer på pengene og mindre på grunnlast i Norge. 

Må først bevises 

- Det må kunne bevises at det fungerer teknisk, det må industrialiseres og det må bygges en verdikjede, sier Bjerkelund. 

Når han oppsummerer Rystad Energys funn i rapporten, er hovedoverskriften nettopp det: At det må bevises før det blir relevant. 

- Det er en del løp som går teknisk, som man må få til før dette er bevist og vi kan si at det er konkurransedyktig. I dag koster det typisk 150 euro per megawatt, eller 1,8 kroner per kilowattime for kjernekraft i Europa. Det er på ingen måte konkurransedyktig. 

Han peker på at man må huske på at det som er bransjens svar på dårlige prosjekter må modnes før man kan si noe om hvorvidt det fungerer. Ikke bare teknisk, men også at det fungerer å skalere og få ned kostnaden. 

- Derfor har vi sagt at det ikke er relevant for Norge før teknologien har hatt suksess. Andre har mer behov og mer teknologi. Vi har muligheten til å ikke være med på å utvikle disse teknologiene som vi ikke vet fungerer, sier Bjerkelund. 

- 2035 er beslutningsåret, ikke 2023. Da ser vi for oss at vi tidligst kan klare å få til kjernekraft i Norge mot 2050-tallet. Da vil man også ha klart å utnytte kostnadspotensialet til det fulle, avslutter han.