Den siste viking blir den første

Når det går galt trekkes oftest den menneskelige faktor frem som hovedårsaken, men det representerer ikke noe forbedring. 

Vi er i en gjennomsertifisert bransje hvor både folk og utstyr er godkjent og klassifisert, fokus på den enkeltes kompetanse er dominerende. Samkjøring og studier av gruppe dynamikk og bro team kursing er forsøkt, men det blir ofte en slags "individualistisk teambuilding"? 

Skal man oppnå forbedringer bør man fokusere på helheten; Besetning, skip og elementer må fungere i et harmonisk samspill. Jeg har hatt det privilegiet å oppleve det under Seil (ikke så ofte på Cruise). Da blir ikke konkurransen og enkeltindividet det viktigste, men man søker optimalisering og da blir jo resultatet profitabelt. 

Det er noe eksotisk med de store skværriggerne, det skyldes vel mest at de er så sjeldne og vi er relativt få som har brukt tid på å lære oss hvordan det er å seile dem. Teknologien er enkel, oversiktlig og relativt lett både å forstå og håndtere.

Økt tilgjengelighet på kunnskap betyr ikke nødvendigvis verken økt erkjennelse eller dyktighet. Man kan være fristet til å tro at når vi lærer oss nye ting, glemmer vi gamle kunster, slik at vi befinner oss på et tilnærmet konstant nivå? 

Hvis det er slik, blir det jo viktig å ikke distansere seg for mye fra realitetene. Dagens digitale prestasjon av virkeligheten blir en fremmedgjøring. Navigasjon, hvor jeg tidligere brukte sekstant, stjerner og sol er nå redusert til en posisjons avlesning. Vi navigerer egentlig ikke lenger, jobben er blitt en ren operatør funksjon.

Oftere enn før legger jeg "manualene" til side. Istedet har jeg gode samtaler med mitt team om bord hvor vi trekker ut essens av felles erfaring og kunnskap. Når man opererer i et naturlig element utvikler man også etter hvert en intuitiv forståelse. Det har fungert greit.

Jeg har brukt det meste av karrieren min på å lære meg å seile Skværriggere og kjøre (som man sier i de kretser), cruiseskip.

Noe svar på hvorfor mange ting går feil vei har jeg ikke, men det må ha noe med måten vi jobber på og hvordan vi "ser" verden. 

Den virtuelle digitaliserte presentasjonen mangler noe. Man kan tross alt ikke digitalisere verken naturen eller mennesket, og vi er jo hovedaktørene. I alle fall ikke med dagens tilgjengelige datamaskiner, som er bygd opp på det enkle faktum at alt kan presenteres innenfor rammen 1 eller 0. Svart/ hvitt, rett/galt, +/- osv. Det hjelper ikke med stort volum hvis byggematerialet er feil. 

Til sjøs, som ellers i livet, er tilværelsen sjelden sort /hvit, oftest er den dynamisk og kompleks. Det som kommer frem på skjermene gir ikke hele bildet.

Nøyaktig feil, som vi pleier å si når vindstyrke og andre omtrentlige naturfenomener blir angitt med tre desimaler. Som regel finnes det mange alternative og brukbare løsninger, naturen er sjenerøst med godt slingringsmonn, det bør vi være også.

Når jeg ser på det store antall skjermer vi har på broen gir det mye informasjon, men de gir ikke noe særlig god situasjonsforståelse. Man må sannsynligvis bruke kvanteteknologi for å få tak i kompleksiteten. Frem til det eventuelt skjer fortsetter jeg som jeg har gjort.

På et skip vil det alltid være en variabel faktor; hav, vind, strøm osv. Man kan til en viss grad håndtere det uregjerlige element som havet er, med rå kraft. Det fungerer, men en mer elegant løsning vil være å erkjenne at vi er en naturlig del av det miljøet vi er født inn i, hvor det ikke er noe å frykte, men vi vil lykkes bedre om vi seiler med respekt og ydmykhet. 

Jeg mener jo ikke for ramme alvor at vi skal tilbake til seilskutetiden. Men, jeg er sikker på at hvis vi skal få til en positiv utvikling må vi ha et mer direkte forhold til de kreftene vi baler med. Dette må reflekteres i fremtidig prioriteringer når personell, både om bord og på land, utdannes. 

Det er selvsagt mange andre faktorer som påvirker frekvensen av uønskede hendelser, som; byggekvalitet, mer ekstremvær, skipsstørrelse, trafikktetthet og mye mer, men det er en annen historie.