Fremtiden

Akvakultur-næringen får mye pes om dagen. Det gjelder farging av fisk, rømming, skitt fra merdene og til strukturelle endringer. Egentlig er hele fjøla av utfordringer representert. Men ett er sikkert: Dette er en næring for fremtiden, selv om et viktig marked som det russiske igjen rasler med sablene. Foruten at selve produktet som ales opp for salg skal være prima, er den menneskelige kompetansen og ny teknologi helt avgjørende for fortsatt suksess. Akkurat som innenfor fiskeriene og offshore. De samme kravene med hensyn til verdikjeden må være oppfylt.

Det meste om fremtiden er ukjent. Men skal et relativt lite land som Norge, med begrenset aktiv arbeidskraft, kunne hevde seg, må interessen for realfagene dyrkes frem i skoleverket. Like sterkt må kontinuerlig utvikling av ny teknologi være prioritert innenfor alle sektorer i samfunnet.

Vi er velsignet med fornybar vannkraft, fiskeriene (oppdrett inkludert), oljerelatert offshore-virksomhet og en generell sterk maritim kompetanse – i sum gir dette politikerne handlingsrom for å oppfylle oss velgeres kjente og ukjente behov.

Trist er det da å lese at den ellers så sindige Venstre-politikeren Trine Skei Grande tok helt av forleden, med en påstand om at “Det er en katastrofe for norsk økonomi at vi utdanner folk til oljen, og ikke satser tyngre innenfor fornybar energi”. Selv om hun i ettertid har moderert seg, tar vi for gitt at uttalelsen speiler hennes virkelighetsforståelse sånn noenlunde, dessverre. Fremtiden er heller ikke Skei Grande sin force.

Som vi har skrevet tidligere; vi har enda ikke sett begynnelsen på slutten av det norske oljeeventyret. Og vi trenger ingeniører og teknologer også i all fremtid. Historien til den norske statlige rikdommen er like tydelig som kjølvannet etter QM2.

Det begynte med fiskeriene. Basert på erfaringene fra egen kunnskap videreutviklet driftige fiskere fangsredskapene. Slik ble vi utover 1900-tallet en stor fiskerinasjon. Dette var teknologiutvikling så god som noen. På slutten av ’60-tallet og innover i ’70-årene overførte noen fremsynte fiskebåtskippere med stor suksess dette teknologidrevne handlingsmønsteret til en voksende flåte av supplyskip. For disse klaffet “tid og rom”, med skippersertifikat i lomma og hodet boblende av gode idéer, kom resultatene av teknologiutviklingen som perler på en snor – til storsamfunnets beste.

Og slik vil samfunnet vårt fortsette å utvikle seg til det bedre, men da ved hjelp av en velutdannet stamme av teknologer innenfor oljen.

For dagens unge er det formell utdanning som teller. Og med kunnskap om hvor lenge olje- og gassalderen vil vare, er det historieløst av Skei Grande å uttale seg som hun gjør. Tvert i mot vil vi hevde; vårt norske hus vil i årtier trenge kompetente og dedikerte kvinner og menn innenfor oljesektoren. Disse arbeidsplassene, og de naturressursene disse høster fra, er helt nødvendige for at Skei Grande skal ha mulighet til å innfri sine politiske mål.

Vi tror for det første at satsing på fornybar energi i større grad må vurderes opp mot hva som er økonomisk bærekraftig (Norge er neppe ideelt for massiv satsing på solenergi) og for det andre at erfarne teknologer innenfor oljen naturlig vil “flyte” over mot andre energiformer. Kompetanseoverføring fra én energisektor til en annen tror vi er en verdifull og naturlig utvikling – uavhengig av Skei Grandes lille kortslutning.

Dagens unge oppfordres til å satse både på oljen og maritim sektor. Mange av de vil vi senere hen treffe igjen på andre arbeidsområder – også innenfor fornybar energi. Lykke til, sier vi.

abs