Königsberg – Tysklands første fartøy med radar ble senket i Bergen

Kønigsberg hadde en største lengde på 174 meter, en største bredde på 15,2 meter og et dyptgående på 6,28 meter. Dette ga henne et standard deplasement på 6756 tonn, og 7700 tonn fullt utrustet. Hovedmaskineriet var seks oljefyrte kjeler med fire dampturbiner, og to 10-sylindrede MAN firetakts dieselmotorer, som koblet til tre propeller ga en toppfart på 32,5 knop. Rekkevidden var 7300 nautiske mil med dieselmotorene og en marsjfart på 17 knop, og 3340 nautiske mil med turbindrift og 18 knop. Til Königsberg-klassen hørte også Karlsruhe og Köln.
Besetningens størrelse økte fra 514 offiserer, kvartermestre og menige da Fregattenkapitän Wolf von Troha heiste sin kommando i 1929, til 850 da Kapitän zur See Heinrich Ruhfus som siste sjef overtok kommandoen 16. september 1939.
Godt utrustet
Hovedvåpnene på Königsberg var ni stk. 15 cm L/60SK kanoner i tre trippeltårn og tolv 53,3 cm torpedorør i fire trillingmontasjer mot overflatefartøyer. Mot ubåter hadde hun kapasitet til 120 synkeminer.
Luftartilleriet besto av seks stk. 8,8 cm luftvernkanoner, åtte 3,7 cm luftvernkanoner på fire dobbellavetter, og åtte enkle 2 cm luftvernkanoner.
I tillegg kunne Königsberg ha med to Heinkel He-60 sjøfly til rekognosering.
Fra flåtebesøk til alvor
Etter å ha heist kommandoen og gjennomført en lengre treningsperiode, fikk besetningen en avslappende tid med tokt til sydlige og fremmede farvann i Middelhavet. Senere dro de også på flåtebesøk til mange Nordsjøhavner, blant annet Kristiansand i april 1934. Innimellom flåtebesøkene, hadde fartøyet en travel tid med verftsopphold, oppøvinger og flåteøvelser.
Etter at den spanske borgerkrigen brøt ut sommeren 1936, fikk Königsberg sitt første operative oppdrag med å beskytte og evakuere tyske statsborgere, beskytte tyske fartøyer, og gi støtte til general Francos opprørsstyrker. Blant annet var både regjeringsstyrkene og opprørerne i stor grad avhengig av å få forsyninger inn sjøveien, og det var derfor en viktig oppgave å kontrollere skipstrafikken i farvannene rundt Spania.
Lille julaften ble så det tyske dampskipet Palo oppbrakt av de spanske regjeringsstyrkene og ført til Bilbao. Königsberg krevde Palo frigitt, og etter selv å ha oppbrakt det spanske dampskipet Marie Junquera, gikk utvekslingen greit. Etter nesten to måneders vellykket patruljetjeneste utenfor Spania og Nord-Afrika ble Königsberg avløst av søsterskipet Köln i januar 1937.
Seetakt-radaren går til sjøs
I 1930-årene foregikk det en parallell utvikling av radar hos de fleste store nasjonene, og innen Andre verdenskrig brøt ut, hadde både Storbritannia, USA og Tyskland utviklet radarsett som også kunne monteres på krigsfartøyer.
Storbritannia og USA utviklet fartøysbårne radarsett ved statlige forskningsinstitutter, for så å montere en prototype på et enkelt fartøy for utprøving. Tyskland utviklet derimot radarsettene ferdig ved private selskaper etter marinens krav, for så å bestille og anskaffe et større antall for montering på både operative fartøyer og fartøyer som var under bygging. Utviklingen av radar for den tyske marinen foregikk ved det private selskapet GEMA (Gesellshaft für Elektroakustische und Mechanische Apparate m.b.H.), og deler av radarsettene ble gjennom flere år prøvd ut på det lille forsøksfartøyet Welle ettersom utviklingen gikk sin gang. Det store gjennombruddet kom da GEMA den 26. september 1935 gjennomførte en vellykket demonstrasjon for den tyske marineledelsen. Resultatet ble kontrakt for utvikling og produksjon av radar til Kriegsmarine.
Våren 1937 var utviklingen kommet så langt at Marinen bestilte flere sjøtaktiske radarsett av typen DeTe-I (Seetakt) og luftvarslingssett av typen DeTe-II (Flum- Flugmeldung). Bruken av radar i maritim krigføring skulle først prøves ut under den store marineøvelsen høsten 1937, og sommeren 1937 ble DeTe-I montert på Königsberg, tett fulgt av montering av samme radartype på det da 25 år gamle torpedo skolefartøyet G10. Det var likevel G10 sin radar som fikk mest oppmerksomhet.
På fartøyene var det i de fleste tilfeller ikke plass til de store radarsettene, og radarsettene ble derfor montert i en egen ”hytte” som ble satt ombord, og så ble antennen montert på toppen av denne. Denne installasjonen kaltes ”Zerstörersaule” (jagersøyle), og hele radarhytten med antenne ble ved flere anledninger satt på land slik at radaren kunne benyttes i kystovervåkningen
Torpedojageren G10
Torpedojageren G10 ble bygget ved Friedrich Krupp Germaniawerft AG i Kiel, ble sjøsatt 15. mars 1912, og heiste kommandoen første gang 28. august samme år. G10 hadde en største lengde 75 meter, største bredde var 7,5 meter, dyptgående var 3,2 meter, og hun hadde et deplasement på 760 tonn. Tre Krupp-Germania turbiner ga henne en toppfart på 25 knop. Besetningen var på 85 offiserer, kvartermestre og menige.
Under Første verdenskrig tilhørte G10 V. Torpedoflotilje, og deltok i flere slag, blant annet Jyllandslaget 31. mai - 1. juni 1916.
Fra 1936 til 1939 ble hun benyttet som torpedo skolefartøy, men 23. april 1939 endret hun navn til T110, og opererte gjennom krigen ut fra Flensburg. T110 ble senket i elven Trave ved Lübeck 5. mai 1945.
Nestenskandalen
Etter at G10 hadde fått montert det hemmelige radarutstyret sommeren 1937, bidro hun nesten til en etterretningsskandale. Et bilde av fartøyet fra 1938 ble nemlig ved en glipp benyttet i 1939-utgaven av Weyers Taschenbuch der Kriegsmarine, og dette viste tydelig den meget hemmelige antennen til radaren DeTe-I (Seetakt).
Til tross for streng kontroll med all militær informasjon, slapp bildet gjennom, og det ble ikke oppdaget før en god stund etter at boken var utgitt. Siden radar var så hemmelig, var det nemlig ingen utenom spesialistene som forsto hva ”jernmadrassen” over broen var for noe. Heller ikke diplomater eller etterretningstjenestene til andre land hadde kunnskaper om radar til å forstå det sensasjonelle bildet.
Sannheten og betydningen av bildet ble derfor ikke oppdaget før lenge etter at bildet kunne bidra til kunnskap om den tyske radarutviklingen.
Operasjon Weserübung
Etter krigsutbruddet i 1939 fungerte Königsberg som artilleri skoleskip i Østersjøen, samt deltok i mineleggingsoperasjoner i Nordsjøen, inntil hun skulle delta i invasjonen i Norge – Operasjon Weserübung.
Natten til 8. april 1940 forlot hun Wilhelmshaven sammen med søsterskipet Köln, artilleri skoleskipet Bremse, de to torpedobåtene Wolf og Leopard, fem E-båter, E-båt støttefartøyet Carl Peters og to forsyningsfartøyer, for å besette Bergen. Under angrepet om morgenen 9. april ble Königsberg truffet av tre granater fra Kvarven fort sine 21 cm kanoner. To av disse gjorde stor skade, hvorav den ene i vannlinjen, slik at krysseren ik

ke lenger var kampdyktig.
På grunn av skadene kunne heller ikke Königsberg bli med de andre krigsfartøyene tilbake til Tyskland etter å ha satt i land infanteristyrkene. Königsberg ble derfor liggende ved Skoltegrunnskaien for å utbedre skadene. Tidlig om morgenen neste dag ble hun angrepet av 16 britiske Skua stupbombefly fra Royal Navy Air Station Hatston på Orknøyene. Etter tre fulltreffere med 500 punds bomber, brøt det ut store branner ombord samtidig som skrogskadene førte til at fartøyet tok inn vann. Litt før klokken 11 kantret hun og sank ved kaien, liggende på bunnen med kjølen over vannet.
Året etter ble hun hevet og senere snudd på rett kjøl og brukt som flytekai for ubåter. Etter å ha kantret på nytt i 1944, ble Königsberg gitt opp, slept til Berlandssundet på Askøy, for så å bli hugget opp i Stavanger etter krigen. Den 14. februar 1947 var den tidligere så stolte krysseren ferdig hugget opp til små metallbiter.
Minnesmerker
Etter at Königsberg var blitt senket, ble det reist en minnestein på Hellen festning hvor mannskapene ble forlagt den første tiden. Dette minnesmerket ble naturlig nok fjernet da krigen var over, men ble senere funnet igjen i fjæren, og fant etter hvert veien til Sjøkrigsskolen som ble etablert på Laksevåg i 1960.
Også der ble minnesteinen etter hvert kassert, men ble atter en gang gjenoppdaget på midten av 1990-tallet. I 1999 ble den så overlatt til Herdla Museum, hvor den ligger i dag. Dette museet ligger bare syv kilometer nord for Berlandssundet, der Königsberg lå som vrak fra 1944 til hun ble slept til Stavanger og hugget opp etter krigen.
Den 12. desember 1942 ble det også holdt en minnehøytidelighet på Bergenhus festning. Ved minnehøytidligheten ble skipsklokken fra Königsberg overrakt den tyske Seekommandant Bergen og satt opp til høyre for inngangsportalen ved Portkastellet som minnesmerke over krysseren Königsberg og de av besetningen som omkom under kampene 9. og 10. april. Restene etter et betongfundament under stedet der skipsklokken hang, har et ”fotavtrykk” som stemmer med størrelsen på minnesteinen, og dette kan tyde på at minnesteinen ble flyttet fra Hellen til Bergenhus for å danne et felles minnesmerke, siden det ikke har vært vanlig med to minnesmerker over samme hendelse i samme by.
Da den tidligere nederlandske fiskebåten Voorbode, lastet med 120 tonn sprengstoff, gikk i luften rett nedenfor Rosenkrantztårnet 20. april 1944, ble også stedet for minnesmerket rasert. Hvis minnesteinen var en del av et felles minnesmerke på Bergenhus, er det rimelig at den da ble flyttet tilbake til Hellen fort, hvor den ble funnet etter krigen.
Kirkeklokken på Haakonsvern
I 1968 sto den nye kirken på Haakonsvern orlogsstasjon ferdig, og en skipsklokke som lå på lageret til Bergen Mekaniske Verksted i Solheimsviken, ble tatt i bruk som kirkeklokke. Rundt 2005 ble det spekulert i om denne kirkeklokken var den samme som hadde hengt på Bergenhus under krigen, og som stammet fra Königsberg.
Flere ble involvert i arbeidet med å fastslå om dette virkelig var skipsklokken fra Königsberg, og en tysk historiker som hadde vært oppe i kirketårnet og studert klokken, trakk konklusjonen at ”det ikke er usannsynlig at skipsklokken stammer fra krysseren Königsberg”.
Siden klokken ikke hadde noen inskripsjon, var det også mange som var skeptiske til om det virkelig var Königsberg sin skipsklokke som nå var kirkeklokke på Haakonsvern. I 2010 foretok derfor artikkelforfatteren sammen med marineprest Georg Jokstad og brannmester Werner Østgård målinger av klokken, muren og festestedet på Bergenhus. Deretter ble høyden og diameteren på kirkeklokken sammenholdt med de beregnede målene på klokken på Bergenhus.
Ut fra fotografiet og festemerkene i murveggen hadde skipsklokken på Bergenhus en høyde på vel 50 cm, og en diameter på noe under 70 cm. Kirkeklokken på Haakonsvern er 55 cm høy, og har en diameter på 65 cm. Den har således samme utseende og størrelse som den klokken som hang på Bergenhus, og sannsynligheten taler for at kirkeklokken virkelig kommer den tyske lette krysseren Königsberg.