Fra Asdic til Sonar

Allerede fra 1907 deltok Marinen i oppsynet med fiskeriene som en del av oppgaven med sjømilitær grensekontroll, og i 1920-årene ble denne tjenesten utvidet til også å omfatte hjelpetjeneste for norske fiskere på fremmede fiskefelter. Etter krigen fortsatte denne tjenesten med Marinens nye korvetter og fregatter. Moderne elektronisk utstyr som radar og asdic på fiskebåtene, økte behovet for assistanse på feltene, og gjennom mange år bidro Marinens fartøyer og det tekniske befalet ombord med reparasjoner og reservedeler til fiskeflåten, spesielt under sildefisket ved Island hvor det i perioder deltok rundt 150 norske båter.
Den første tiden etter krigen var det de tre korvettene av Flower-klassen, KNM “Andenes”, KNM “Nordkyn”, og KNM “Sørøy” som ble brukt på de fjerne fiskefeltene. I 1956 ble de erstattet av de tre fregattene av Prestonian-klassen (ombygd River klasse), KNM “Draug”, KNM “Garm” og KNM “Troll”, som Norge overtok fra Canada. Til det hjemlige fiskerioppsynet ble tre hvalbåter anskaffet og bygget om. De fikk navnene “Andenes”, “Nordkapp” og “Senja”. I 1962 fikk så Fiskerioppsynet tre nye fartøyer, “Farm”, “Heimdal” og “Nornen”, som var bygget for den tøffe tjenesten i fiskerioppsynet i Nord-Norge vinterstid.
Asdic til fiskeleting
Etter krigen gikk mange av marineoffiserene tilbake til de jobbene de hadde hatt før krigen. Disse brakte med seg kunnskaper om nye, og i mange tilfeller fremdeles hemmelige, tekniske innretninger. Dessuten hadde de et omfattende nettverk av kontakter og venner, som i fredeligere tider kunne være nyttige til å skaffe seg både kunnskaper og materiell.
En av disse offiserene var orlogskaptein Arne Grønningsæter. Han hadde før krigen vært bestyrer ved Fiskerfagskolen på Aukra, og gikk tilbake til denne stillingen da han ble dimmitert etter krigen. Senere gikk han tilbake til Marinen, og tjenestegjorde der i mange år.
Under krigen tjenestegjorde han blant annet som sjef på korvetten ”Acanthus”, senere omdøpt til ”Andenes”. Han kjente fartøyets egenskaper og utstyr godt, og høsten 1946 fikk han stilt ”Andenes” til disposisjon for å demonstrere for skolens elever hvor effektivt ekkolodd og asdic kunne være i fiskeletingen.
I en artikkel i mai 1947 forteller Adresseavisen om resultatet av denne demonstrasjonen:
Demonstrasjonen ble av orlogskaptein Grønningsæter betegnet som meget vellykket. Asdic-operatøren på K.N.M. ”Andenes” påviste silden på avstander opp til 1500 meter, og ved bruk av ekkolodd ble det konstatert forekomster på 30 favner og dypere.”
Det var usikkert hvorfor silden stod så dypt og ikke kom opp til overflaten hvor fiskerne kunne finne den. Det ble imidlertid hevdet at hvis man bare fikk vite hvor silden stod, kunne man benytte trål til å ta den på slike dybder.
Operasjon SILASDIC
Med de gode erfaringene fra demonstrasjonen ved Fiskerfagskolen på Aukra, fikk Marinen høsten 1946 i oppdrag å delta i letingen etter sild på Vestlandet i januar året etter. Det var korvetten KNM ”King Haakon VII” som fikk oppdraget, og fartøyet ble blant annet utrustet med et antall sprengladninger som skulle kunne sprenges på forskjellige dybder etter at silden var oppdaget med asdic og ekkolodd. På den måten ville man få bekreftet at ekkoene virkelig var fra sild. Sprengladningene var festet til treklosser som flottører, og hadde liner på 25, 50 og 75 meter.
Etter at ekkoloddet hadde fastslått hvilken dybde fisken stod på, ble lunten tent for riktig linelengde, og ladningen ble hevet over bord. Det var viktig at sprengladningene gikk av under fisken for å blåse den opp til overflaten. Fisk som ble svimeslått ovenfra, ville som oftest synke.
Operasjonen startet 15. januar 1947, men først etter en uke fikk de den første indikasjonen på sild. Den ble oppdaget på en avstand av 1400 yards. Denne gangen manøvrerte fartøyet mot området og hev over bord en demoleringsmine på 2 kilo med 7 sekunders lunte. Resultatet ble magert, da kun en enslig brisling fløt opp til overflaten.
Men 27. januar kom suksessen. Rett etter midnatt fikk fartøyet asdickontakt på 1800 yards, 13 nautiske mil vest av Svinø fyr. Etter å ha manøvrert inn på ekkoet, ble sildestimen også registrert på ekkoloddet, og med lyskasterne kunne de tydelig se silden i vannflaten. Etter flere søk ble det klart at silden stod i ”dotter” over et område på 40 nautiske mil, med en dybde på 25 favner. Fiskeflåten ble varslet, og storsildfisket begynte for alvor. Neste dag fant ”King Haakon VII” tilsvarende sildestimer mellom Kråkenes og Rundø-feltene. Der stod ”sildedottene” fra overflaten og ned til 40 favner.
At asdic var et godt instrument for fiskeleting, vistes tydelig da det i løpet av natten og dagen 27. januar ble registrert tjue kontakter på asdic, mens det bare ble registrert to kontakter på ekkoloddet.
Jageren ”Bergen” på sildejakt
14. februar 1951 var jageren ”Bergen” på vei fra Tromsø til Bjørnøya, og med sin tidligere erfaring fra forsøk med bruk av asdic for å finne sild, startet skipssjefen, orlogskaptein Tor Kleppe, asdicsøk i Grøtsundet.
Søket var vellykket, og ved bruk av sirene og blinking med lyskaster, fikk fartøyet gjort fiskerne oppmerksom på at det var sild i området. Og resultatet ble gode fangster, noe som ble omtalt i avisen ”Tromsø” dagen etterpå:
En av jagerne i Kysteskadren som i går morges gikk nordover fra Tromsø, loddet bra med sild i Grøtsundet like nord for byen. Jageren varslet sildefiskerne som lå der ute og de kom i fangst. Mange av båtene som fisker i Grøtsundet nå om dagene har ikke ekkolodd. De finner derfor ikke silda så lett, og hjelpen fra jageren kom derfor godt med. Det var 10-12 bruk til stede på Grøtsundet i går. De tok fangster fra 4-500 til om lag 1000 hl småsild.
Dette søket bidro til at sildeoljefabrikkene i Tromsø fikk nok råstoff. Skipssjefen mente derfor at Marinen her hadde et middel til å gjøre seg populær hos kystbefolkningen, og samtidig skaffe økte inntekter til nasjonalbudsjettet. Han forslo derfor at oppsynsskip og andre fartøyer med asdic skulle bruke asdicsettene under seilas i leden og på feltene hvor det kunne forventes å finne stimfisk som sild, sei, makrell og torsk.
Hvaljakt med asdic
Som en ledende fiske- og fangstnasjon på havet, viste norske fiskere stor kreativitet når det gjaldt å utnytte nye teknologier. De hadde også en stor fordel av et usedvanlig nært samarbeid mellom Marinen og fiskerinæringen. Dette vakte liten oppmerksomhet inntil den amerikanske marinens forskningsinstitutt i februar 1957 anmodet om informasjon vedrørende støylagende apparater (”noisemaking devices”) som angivelig skulle være benyttet av norske fiskere for å skremme fisken opp til overflaten ved hjelp av lyd. Dette var ukjent for Marinens asdicinspeksjon, selv om Marinen nok tidligere hadde sa

marbeidet med fiskerne, blant annet ved å bruke sprengladninger for å hjelpe dem under sildeleting.
Det var imidlertid kjent at enkelte hvalbåter etter krigen hadde fått montert svingere fra tidligere tysk asdicutstyr (S-Gerät) på to ”undervannsbalkonger” i baugen. Hvalfangerne visste fra tidligere at lyd påvirket hvalen, og de kraftige lydpulsene fra svingerne i baugen, fikk hvalen til å svømme rett fremover samtidig som den ble så stresset at den hele tiden måtte til overflaten for å puste. Den store mengden med kassert elektronisk fra tyske installasjoner kom derfor godt med.
Undersøkelser som FFI gjennomførte i 2006 i forbindelse med anskaffelsen av nye fregatter med lavfrekvent sonar, viste at spekkhoggere reagerte mindre på de laveste frekvensene (1-2 kHz) enn på de litt høyere (6-7 kHz). Ved sterke signaler vek de unna og forandret dykkmønster. Sild brydde seg derimot ikke noe disse signalene.
At hvalen ble stresset av de tyske S-Gerät som arbeidet på 10 og 20 kHz med høy effekt, er således i samsvar med FFI sine undersøkelser.
Norsk ekkolodd og asdic
Under Andre Verdenskrig arbeidet 17 norske forskere og ingeniører med utviklingen av radar og asdic ved britiske forskningsinstitutter. Disse ble administrert av Forsvarets Overkommandos Teknisk-Vitenskaplige Utvalg (F.O.T.U.), forløperen til Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) som ble opprettet i 1946. Hensikten med dette var at forskere, ingeniører og offiserer med erfaring fra operasjoner og teknisk utvikling i Storbritannia, skulle bygge opp igjen Den norske marinen og norsk forsvarsindustri etter krigen.
Allerede i sitt første år startet FFI utviklingen av et norsk ekkolodd. En god hjelp i arbeidet var at de hadde et stort antall elektroniske komponenter tilgjengelig, komponenter som de hadde fått med fra Storbritannia og som de fikk overta fra tyske installasjoner.
I stedet for den tradisjonelle piezoelektriske svingeren som er basert på elektrostriksjon (krystall som forandrer form med påtrykt elektrisk spenning), utviklet FFI en magnetostriksjonssvinger hvor en jernkjerne forandrer form med påtrykt magnetisk felt. Etter å ha gjort ferdig utviklingen, ble produksjonsrettighetene tilbudt norsk industri i 1948. Det første norskproduserte ekkoloddet ble levert til fiskeflåten i 1950. For den nyetablerte elektronikkbedriften Simonsen Radio A/S, senere SIMRAD, ble disse produksjonsrettighetene grunnlaget for en ledende norsk industri innenfor elektronisk utstyr til fiskeflåten.
Samtidig pågikk det utvikling av en fiskeriasdic ved FFI, og den første produksjonsmodellen ble montert ombord på den da 45 år gamle snurperen M/K Ramoen i 1952. Produksjonsrettighetene til denne fiskeriasdicen ble også gitt til SIMRAD, hvor ordinær produksjon startet opp i 1955.
Stygg, men nyttig
Etter krigen måtte også Den norske marinen bygge opp en egen organisasjon for å lære opp befal og menige til å betjene og vedlikeholde nye instrumenter som radar og asdic. For asdic var det nødvendig å foreta den praktiske opplæringen på sjøen, og Marinen forsøkte derfor tidlig å skaffe seg et fartøy som var egnet til dette formålet. Allerede sommeren 1945 fikk Asdic-inspektøren i oppdrag å finne et passende ex-tysk fartøy.
Av to aktuelle fartøyer, M/S Elbe og M/S Pommern, fikk så Norge i 1950 overta M/S Pommern som krigsskadeerstatning gjennom Det interallierte erstatningsbyrådet for å benytte fartøyet som en mobil treningsenhet med navnet KNM Draug. Det var langt fra noe vakkert fartøy, men bidro til å gi tusenvis av asdic-operatører og offiserer praktisk opplæring frem til hun ble utrangert høsten 1963. I januar 1956 måtte imidlertid fartøyet få nytt navn siden navnet ”Draug” skulle brukes på en av fregattene som Norge da skulle overta fra Canada. Det nye navnet, KNM Pingvin ble valgt fordi pulsene som asdicen sender ut, høres som ”PING!”-er inne i ubåtene. Disse ”PING!”-ene høres også tydelig når man oppholder seg under vannlinjen på et overflatefartøy.
KNM Pingvin hadde klasserom, to asdicsett, og angrepstreneren AT-1 for opplæring av fartøysbesetninger i taktisk bruk av asdic. Skolen hadde også to slike trenere ved skolen på Persaunet i Trondheim. Treneren besto av en simulator med ekkomaskin for at ekkoet skulle ha riktig klang, styrehus med ror og maskinkontroll. Inne i simulatoren beveget ”eget fartøy” seg i henhold til styrt kurs og satt fart. Et mekanisk arrangement med en lampe på ”eget fartøy” og et speil som beveget utover fra ”eget fartøy” med skalert lydhastighet, simulerte asdicpulsen. Målet som simulerte ubåten, var en plate med en åpen spalte i, og kunne flyttes rundt i ”havet”. Når lyset via speilet traff spalten i ”ubåten”, gikk det et signal til avstandsskriveren, samtidig som en stålfjær som lå an mot et tannhjul, laget et hørbart asdicekko med tilnærmet riktig etterklang. På den neste generasjonen asdictrenere, AT-4, ble ekkoene også vist på et skop.
Marinen utdanner fiskere
Ettersom fiskerne anskaffet både ekkolodd og asdic, fikk de også behov for å lære seg å bruke disse nye instrumentene slik at de fikk bedre fangster. Siden mange av fiskerne måtte avtjene førstegangstjenesten i Marinen, benyttet de der muligheten til å få opplæring i bruken av ekkolodd og asdic.
For å dekke behovet for opplæring i fiskeriasdic, ble det i 1950-årene også etablert et samarbeid med fiskerfagskolene og noen brevskoler om opplæring på fiskeriasdic for vernepliktige elever ved Asdicskolen. Fra 1958 tilbød Asdicskolen og Forsvarets sivilundervisning ”Asdic-Ekkolodd servicekurs for fiske- og fangstflåten” slik at de menige skulle være i stand til å foreta enkelt vedlikehold på settene når de kom ombord på fiskebåten igjen. Disse kursene foregikk på fritiden, men var nøye samkjørt med den militære utdanningen.
Etter at Asdicskolen var blitt flyttet til Marinens nye hovedbase, Haakonsvern orlogsstasjon, på Laksevåg, sendte fiskerfagskolene på Laksevåg og Aukra i flere år elever på en-ukes kurs ved skolen. Der lærte de mer om lydforplantningsforhold, og fikk trening på den taktiske simulatoren i å manøvrere fartøyene etter at de hadde lokalisert fiskestimer. Gjennom en mindre ombygging av ”ubåten”, kunne simulatoren brukes til ”taktisk fiskejakt”. I forbindelse med støtten til oppbygging av fiskerinæringen i Ghana på slutten av 1960-årene, gjennomgikk dessuten en hel ghanesisk klasse ved Fiskerfagskolen i Aukra et en-ukes kurs ved skolen.
Så ble det SONAR
Utover i 1950-årene økte etterspørselen etter ekkolodd og asdic til fiskeflåten. Inntil norsk produksjon kom i gang, ble instrumentene hovedsakelig anskaffet fra Tyskland. Under krigen foregikk utviklingen av ekkolodd og asdic hos privateide bedrifter i Tyskland, og under dette industrisamarbeidet hadde bedriftene sikret sine patentrettigheter og inngått avtaler om utvikling og produksjon når krigen en gang tok slutt. Det var derfor naturlig at tysk industri tok en ledende rolle innenfor undervannstek

nologien.
Men det ble også anskaffet asdic fra USA. Der var imidlertid betegnelsen SONAR (SOund Navigation and Ranging), og denne betegnelsen ble etter hvert vanlig også i resten av verden. Norske offiserer som hadde vært på langkurs i USA, snakket bare om ”sonar”, og i 1964 gikk Den norske marinen offisielt over fra Asdic til Sonar.
Den moderne fiskerisonaren
Dagens fiskerisonar skiller seg nok kraftig fra de relativt enkle settene som var i bruk frem til midten av 1970-årene. Foruten fargeskjermer, digitalisering av ekkoene og elektronisk databehandling, opererer den moderne fiskerisonaren på flere og vesentlig høyere frekvenser.
Den største nyvinningen for fiskerisonar kom i midten av 1970-årene da den canadiske sonarprodusenten C-Tech kom på markedet med verdens første rundtsøkende fiskerisonar – ”Omni® Sonar”. Den rundtsøkende sonaren kunne se rundt hele båten med ett ”Ping!”, i stedet for den vanlige metoden med å sende og motta i en retning om gangen. Den første fiskerisonaren av denne typen i Norge, ble levert av Moltech AS til fiskebåten Silljo i 1975.
Skipper Jostein Størksen forteller at denne sonaren hadde en ulempe ved at svingeren ikke kunne tiltes. Den var derfor god nok under loddefisket hvor fisken gikk nært overflaten, men fungerte ikke mot makrellen som gikk noe dypere. Den canadiske fabrikanten mente at det var fiskerne som ikke kunne bruke utstyret, men etter å ha vært med på en tur, forandret de mening. Etter at Silljo hadde tatt et kast på vel 300 tonn med makrell, hadde båten sunket så mye at sonaren fikk tydelig bilde av makrellen. Dette overbeviste ingeniørene fra C-Tech, og de modifiserte da svingeren slik at strålen kunne tiltes elektronisk. Deretter gjorde den rundtsøkende fiskerisonaren god nytte for seg. Den vellykkede modifikasjonen på Silljo ble raskt tatt i bruk av flere produsenter.
På denne tiden ble også høyfrekvente, enkelstråle fiskerisonarer på 160-180 kHz tilgjengelig. Frekvensen velges etter hvilken rekkevidde og oppløsning man ønsker for sonarinformasjonen, men bestemmes også av hvilken art man fisker etter. For større fartøyer som gjennom året fisker etter forskjellige fiskeslag, kan det derfor være en fordel å kunne velge mellom to eller flere frekvenser. Ved lave frekvenser (20-50 kHz) er det hovedsakelig den gassfylte svømmeblæren hos fisken som gir ekko, mens biomassen hos fisken gir like godt ekko som svømmeblæren ved høye frekvenser (140-250 kHz). Lavfrekvent sonar er derfor best egnet ved fiske etter sild, lodde, kolmule, brisling og stimer av hvit fisk med svømmeblære, men også til planktonsøk ved tunafiske. Ved fiske etter makrell og annen fisk uten svømmeblære, er høy frekvens mest effektivt.
Ved lav frekvens kan fiskerisonaren ha en rekkevidde på over 5000 meter. Den høyfrekvente sonaren KCS-3800 fra japanske Kaijo rekker derimot bare ut til under 1000 meter, men påstås til gjengjeld å kunne oppdage en enslig makrell helt ut til 400 meter.
På grunn av den kortere rekkevidden ved høye frekvenser, benyttes vanligvis ikke frekvenser over 180 kHz for profesjonelle fiskerisonarer, selv om høyere frekvens gir smalere stråle og derved bedre oppløsning.
Billedpresentasjonen for fiskerisonar er nå meget lik den for navigasjonsradar, og presentasjonsformene er både ”Baug opp”, ”Nord opp” og ”True Motion”. Avstandsskalaene er vanligvis opp til 5000 meter, noe som er realistisk rekkevidde for sonarene med lav frekvens.
En av de store fordelene med moderne fiskerisonar er at den i tillegg til å vise hvor fisken står, både avstand og dybde, også kan vise størrelsen på fisken og den prosentvise fordelingen av forskjellige størrelser i en stim.
Sonar også for sportsfiskere
Moderne teknologi har ikke bare gjort det mulig å produsere fiskerisonarer som kan oppfylle nærmest ethvert ønske fra yrkesfiskere. Den har også gjort det mulig å produsere sonarer for sportsfiskere.
Jakten på ubåter under Første verdenskrig har således utviklet seg fra utenbords sonar på marinefartøyer, til store og middels store skrogmonterte sonarer på marinefartøyer og fiskefartøyer, til små utenbords sonarer på små fritidsbåter. Dette er sonarer som opererer på flere hundre kHz, og de har derfor meget kort rekkevidde. Men det er tilstrekkelig for å finne ut hvor fisken står. Humminbird Fishin’ Buddy 140C er en slik enkel sonar som kan monteres i baugen, akterut eller på ripen av små fritidsbåter, og med teleskopskaft og lav vekt er den også enkel å ta med seg hjem når fisketuren er over. Fiskeren kan velge mellom å la sonaren søke opptil 240 fot nedover med 200 kHz, eller opptil 120 fot sideveis med 455 kHz. Den 3,5” høyoppløste fargeskjermen med tydelige symboler, gjør det dessuten enkelt å oppdage fisken.