"Maud" Polarskipet som kommer hjem

For noen uker siden omtalte vi den første redningsskøyten som var designet av Colin Archer. De som leste den artikkelen nøye fikk kanskje med seg detaljen om at den ble bygget, blant annet, med rester fra byggingen av «Fram». Denne uken, skal det handle en annen polarskute. Nemlig «Maud»., som ikke fikk et langt liv på norske hender.

«Maud» ble bygget ved Christian Jensens verft i Vollen i Asker. 7. juni 1917 ble hun sjøsatt. Hun var et meget sterkbygd skip på 120 fots lengde og rigget som en skonnert, og med motor. Riggen var faktisk lånt fra et annet polarskip, nemlig «Fram».

Skipet ble døpt av Roald Amundsen selv, ved at han knuste en isklump mot skutesiden. Han hadde lånt «Fram» til sin sydpol-ekspedisjon, men til denne gangen kontraherte han sitt eget skip. Bestillingen ble lagt inn i 1916, og ekspedisjonen kunne ta til i 1918.

Det er ikke min akt å håne den edle drue. Men allerede nå skal du få føle litt av ditt rette element. For isen er du bygget, og i isen skal du tilbringe din beste tid, og der skal du løse din oppgave. Med vår dronnings tillatelse døper jeg deg «Maud»

Nordøstpassasjen

Amundsen skulle bruke skipet for å seile gjennom Nordøstpassasjen. Blant annet for å utforske de ukjente områdene i Polhavet, sterkt inspirert av Nansens tidligere ekspedisjon med «Fram».

Planen var å seile langs kysten av Sibir, og gå inn i isen lenger mot nord og øst enn det Nansen hadde gjort tidligere. Her skulle man la seg fryse fast, og drive med isen over polpunktet.

Med på ekspedisjonen var blant andre Oscar Wisting og Helmer Hanssen, som begge hadde vært med Amundsen til Sydpolen. Henrik Lindstrøm skulle også være med, men han ble syk og kunne ikke delta. I tillegg hadde Amundsen tatt med seg den kjente geofysikeren Harald Ulrik Sverdrup.

Tragedie inntreffer

Utenfor Kapp Tsjelsjuskin satte «Maud» seg fast i isen. Her ble det liggende i ett år, uten at skipet kom i drift. I september 1919 kom skipet løs, men frøs fast igjen bare 11 dager senere, på 70° Nord. Etter at de hadde overvintret der, ble to mann satt igjen. Peter Tessem og Paul Knutsen skulle vente til Karahavet frøs til, for så å bruke kjelke mot Dikson i Russland med brev og pakker fra Amundsen.

De to forsvant på veien, og en leteaksjon ble satt i gang. Etter et halvt år fant man et brev de to hadde skrevet da de var omtrent halvveis til målet. Senere ble ski og pakker funnet. Bare tre kilometer fra Dikson ble et lik funnet av det man antok var Tessem. Senere er det blitt stilt spørsmål om dette kunne vært Knutsen.

Økonomien blir dårligere

Amundsen selv var ikke like ivrig på å delta i arbeidet utendørs, etter at han blant annet brukket armen og blitt angrepet av isbjørn.

Etter to vintre fastfrosset i isen, uten at man hadde lykkes med målet, bestemte Amundsen seg for å reise til Nome i Alaska for å proviantere. Her gikk flere av mannskapet i land, blant dem Helmer Hanssen. Det skapte en konflikt mellom Amundsen og Hanssen, og sistnevnte fikk ikke reisepenger fordi Amundsen mente han hadde brutt kontrakten.

Den tredje vinteren lå «Maud» fastfrosset vest i Beringstredet, før skipet gikk sør til Seattle for reparasjoner i 1921. Nå var Amundsen sin økonomi blitt så dårlig at han måtte returnere til Norge for å rydde opp. Med seg hadde han også to småjenter fra Sibir, som etter planen skulle få et bedre liv i Norge. De ble boende hos ham i to år, før de reiste hjem igjen.

Ekspedisjoner med fly

I 1922 reiste Amundsen tilbake til «Maud», som nå var tilbake i Nome. Nå flyttet han også fokuset bort fra skipsekspedisjoner, til ekspedisjoner med fly, og han tok derfor med seg to fly om bord på skipet.

Denne delen ledet han selv, mens «Maud» kom under kommando av Wisting. Planen var fremdeles at skipet skulle drive over polpunktet i isen. I tre år drev de øst for Nysibirøyene. Da var tålmodigheten slutt blant Amundsens kreditorer, og de tok beslag i skipet. Heller ikke forsøkene på å fy over polpunktet lyktes de med.

For å skaffe inntekter til dekning av gjelden han hadde pådratt seg, måtte Amundsen reise rundt i USA i 1924 på foredragsturné

Vitenskapelig suksess

Selv om polpunktet ikke ble nådd, og ekspedisjonen sånn sett var mislykket, var de vitenskapelige undersøkelsene en større suksess.

I de periodene skipet lå innefrosset foretok Harald Ulrik Sverdrup etnografiske studier av de innfødte, i tillegg til geofysiske studier, som egentlig var hans fagfelt.

Mens de to andre polarskutene, «Gjøa» og «Fram» ble godt bevart for ettertiden led «Maud» en tristere skjebne. I 1925 var hun igjen tilbake i Nome, og her ble hun solgt av Amundsens konkursbo til Hudson`s Bay Company. De døpte henne om til «Baymaud», og brukte den til transport langs nordvestkysten av USA og Canada. Etter en stund ble hun brukt til radiostasjon og varelager for firmaet. I 1931 sank skipet, på grunt vann, nord for Hudson Bay.

Her kunne historien endt. Men i 2011 begynte norske interessenter å arbeide med en plan om å heve skipet og føre det hjem. Med Jan Wanggaard som prosjektleder ble slepebåten Tandberg Polar anskaffet. 6. september 2015 kom de til stedet, og sommeren 2016 ble vraket hevet. Videre skal skroget føres til Canadas østkyst, før det derfra skal skipes hjem til Asker.

Tekniske data «Maud»