Ny Polarkode: – nordområdene og sikker navigering

Verden mangler i dag en Polarkode som blant annet definerer kravene til sikker forseiling i polare farvann. IMOs oppbygging gjør at “alle verdens land” har innflytelse over den kommende koden. Norge, og andre stater som grenser til disse områdene, har et særlig ansvar for miljø og forebygging av uhell. Følgelig må Norge være ekstra aktpågiven, utøve sin makt og i egeninteresse fremme særkrav. Det er nemlig fare for at medlemsland av nasjonale, industrielle hensyn avviser et kvalitativt godt regelverk, fordi det vil eliminere egne leverandører som pt ikke vil oppfylle kravene etter nytt regelverk. Slik kan ikke skipsfarten ha det. Norske myndigheter må være pådriver for høyest mulig sikkerhet til sjøs, og dermed kvalitet også i den elektroniske navigasjonsutrustningen ombord.

BAKTEPPET: De tragikomiske konsekvensene av et ikke-fungerende regelverk så vi i kjølvannet av totalhavariet til “Sleipner”. Der kom det frem at fartøyets radarutrustning – som ikke detekterte Blokso – ikke tilfredsstilte Performance Standarden i den obligatoriske High Speed koden. Dermed ble tilsvarende radar på søsterskipet “Draupner” umiddelbart erstattet av et anlegg som tilfredsstilte HSC, men som hadde enda dårligere forutsetninger til å detektere Blokso i dårlig vær – ganske utrolig, ikke sant!

Situasjonen var da den at “Draupner”s nye radar var iht. kravspesifikasjonene, men hadde dårligere funksjonell evne til å se objekter som Blokso. – Tragikomisk, om vi kan bruke et slikt uttrykk etter tragedien med “Sleipner”.

IMO LAGER NY IS-KODE: Mye skal være ferdig til november i år. Trykket mot nord er massivt og det haster med å få regelverket på plass. Vi må likevel unngå at nye regler ikke vektlegger krav til funksjonalitet sterkt nok. “Draupner”-misèren kan ikke gjentas.

Oljesøl og tap av menneskeliv i polare farvann, er både moralsk og geografisk et norsk anliggende. En arbeidsgruppe med norsk formann leverer i disse dager sine forslag til NAV, underkomitéen til IMO i denne saken. Det er umåtelig viktig at denne gruppen er uttalt på betydningen av krav til kvantifiserbar funksjonell Performance Standard for radar. Dette er et “must” for trygg og sikker navigasjon i polare farvann. Dessverre er det fare for at den endelige koden blir vag fordi den skal oppnå bred internasjonal aksept. Derfor må Norge våge å stille særkrav, ihvertfall for å ivareta trygg forseiling i egne farvann.

I dag er radaren det eneste dynamiske navigasjonshjelpemiddelet for sanntids presentasjoner, og må kvantifiseres deretter. En fremtidsrettet Polarkode må etter vårt skjønn inneholde krav om isradar. Den må på sin side defineres utvetydig mht. funksjonalitet og deteksjonsevne. Rom for tolkninger må det ikke være. Performance Standard i Polarkoden må altså gjøres så funksjonell og kvantifiserbar at sammenstøt mellom skip og såkalte Growlers (blåmann/isfjell) kan avverges. Hverdagen for navigatørene i polare farvann er at de kan møte isfjell med egenvekt på 100 tonn, bare for å ta et tall, og samtidig ha en form som gjør de tilnærmet usynlig på radar.

IMO konsentrerer seg mye om hva som skal skje etter en uønsket hendelse. Men hvordan unngå slike potensielt meget dramatiske hendelser må jo være viktigere tematikk for IMO. Dette synspunktet underbygger vårt resonnement ovenfor: At IMO må stille særskilte krav vedrørende kvaliteten på navigasjonsutrustingen for bruk i isfarvann – dette vil jo være navigatørens viktigste instrument for sikker forseiling i utfordrende havområder. Et minimum vil være at såkalte Growlers må kunne ses på radarskjermen. Vi tar for gitt at dette er et viktig anliggende for den norske arbeidsgruppen.

Vår holdning er at Norge som på så mange andre områder, må ta på seg ledertrøyen og innta en pådriver-rolle. Denne gang for sikkerhet til sjøs, og stille særkrav til forseiling i isfarvann – selvsagt må det være slik!

Særkrav er ofte ikke kontroversielt. Det er etter vårt skjønn heller en del av det lederansvar nasjoner med særlig interesse, kompetanse eller nærhet til potensielle hendelser må stille til verdenssamfunnet – i dette tilfellet IMO. Kanada og Russland, f.eks., opererer av gode grunner med egne krav om sertifiserte Ice-Pilots – særkrav er gjennomførbart.

IMO ER SKJØDESLØS i sin myndighetsutøvelse hvis man ikke har tilstrekkelig fokus på hvilke Performance Standarder som gir adekvate og effektive svar på naturgitte farer.

Til tross for fysisk forflytning og stor utskifting på kompetansesiden, bør Sjøfartsdirektoratet ta et tilbakeblikk i egne arkiver og hente frem igjen sine egne resonnementer etter “Sleipner”-tragedien. Da var SD på gli mot fokus på funksjonskrav til radarutrustningen, men det hele rant ut i sanden. Det lider det maritime Norge under i dag. Bildet som dannet seg, og som er blitt stående, er at SD var mer opptatt av redningsmidlenes betydning (som er et poeng etter en hendelse) enn funksjonskravene til radarutrustningen (som er et pre-hendelse poeng).

Skip med radarutstyr uten is-kvaliteter må nektes adgang til ishavene mot nord. Med andre ord må radarutrustningens evne til is-deteksjon defineres inn som obligatorisk i den “Ice-Code” som IMO nå forbereder. Punktum finale.